– Materialgjenvinning av tekstiler er en ny og viktig del av avfallshåndteringen, sier direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

– Ved å sortere tekstilavfall separat, kan materialene gjenvinnes og brukes til å lage nye produkter. Dette bidrar til en mer bærekraftig ressursbruk og reduserer behovet for å produsere nye råmaterialer.

Ødelagte, tilgrisete eller våte sko som ikke kan brukes som de er, kaster du i restavfallet. Våte og skitne klær og tekstiler kastes også i restavfallet. Men ødelagte tekstiler som kan materialgjenvinnes, sorteres separat og leveres i henhold til kommunens avfallsordning.

– Innbyggerne oppfordres også til å fortsette med reparasjon og ombruk av tekstiler, sier Kamfjord.

– Ved å forlenge tekstilproduktenes levetid, reduserer vi behovet for å kjøpe nytt. Ombruksløsninger som å gi bort eller selge brukte klær, samt å benytte seg av returpunkter for tekstiler, er viktige tiltak for å redusere avfallsmengden.

Han sier at det er viktig å unngå overforbruk, slik at vi kan ytterligere redusere tekstilavfall.

– Dette innebærer å tenke nøye gjennom behovene før man kjøper nye klær og tekstiler, og heller investere i produkter av høy kvalitet – gjerne brukte – som varer lenger. Ved å ta bevisste valg, kan vi alle bidra til en mer bærekraftig fremtid.

Kamfjord påpeker at det ennå ikke står ferdigbygget mange fabrikker som kan gjenvinne og faktisk bruke tekstilavfallet. Per i dag er det ganske enkelt ikke avsetning for alle fibre som tekstilene består av.

– Derfor vil det ta litt tid før alle ledd i verdikjeden henger godt sammen. Snart skal også produsentene få et større ansvar for tekstilavfallet, sier Kamfjord.

– En ordning der produsenter og importører får større ansvar, vil være viktig å få på plass raskest mulig.

I mellomtiden kan du finne mer informasjon om hvordan du kan sortere tekstilavfall og andre avfallstyper:

 eller nettsidene til ditt lokale avfallsselskap. 

Nå kan ødelagte tekstiler sorteres

Ny forskrift trådte i kraft 1. januar:

Håndtering av avfall er en viktig del av miljøpolitikken i Norge, og for å nå målene om reduserte klimautslipp og mindre forurensning, som plast på land og i vann, kreves store investeringer i kommunal avfallshåndtering.

Myndighetene setter nasjonale forskrifter for avfallshåndtering, og Norge følger EU-direktiver som krever at minst 65 prosent av husholdningsavfallet skal materialgjenvinnes innen 2035. Det legges et veldig ensidig press på kommuner og deres avfallsselskaper for økt utsortering, siden likt avfall fra næringslivet slipper kravene om utsortering.

Avfallsgebyret som innbyggerne betaler, avhenger av flere faktorer. Det gjelder for eksempel kostnader for utsortering, ny teknologi, innsamling, transport, behandling og miljøavgifter (CO2).

Alt sammen er myndighetskrav om hva kommunene og deres avfallsselskaper må gjøre, og altså ikke noe de kan velge bort. Kommunal renovasjon er en lovpålagt plikt, og eierne er opptatt av at dette gjøres kostnadseffektivt.

Men kostnadene som havner på avfallsgebyret påvirkes også av et manglende marked for avfallet som kommunene pålegges å sortere ut. Oftest må kommunene betale noen for å ta over avfall, og det kan være ganske mye.

Avfallet behandles så videre for å kunne brukes inn i produksjon av nye produkter. Her er problemet at myndighetene i stor grad har utelatt bruk av nødvendige virkemidler som kunne fått fart på etterspørselen etter det som sorteres ut. Hvis etterspørselen stimuleres, vil utsorterte materialer få positiv verdi, slik at man får betalt når andre håndterer avfallet videre. Derfor trenger vi krav om resirkulert materiale i nye produkter.

Når myndighetene ikke tenker helhetlig på avfallsområdet, vil miljøkravene deres bare sørge for enda høyere avfallsgebyrer framover. 

Forbrenningsavgiften er et godt eksempel. Det burde vært en avgift på produsenter, som dermed kunne gitt insentiver til å endre produkter, slik at de faktisk blir materialgjenvinnbare og enkle å sortere for oss innbyggere. I stedet velger myndighetene å legge en avgift på avfall som MÅ forbrennes fordi de ikke er gjenvinnbare. Dermed havner avgiften på avfallsgebyret i stedet.

Miljømyndighetene er altfor ensidig rettet med å pålegge kommunene krav, i stedet for å se hva hele verdikjeden må bidra med, og stille krav deretter.

Dermed videreføres tekningen om bruk-og-kast, i stedet for å legge krav og virkemidler der produkter virkelig kan endres. 80 prosent av et produkts miljøavtrykk påvirkes i design og produksjon, og ikke i det øyeblikket noe er kastet av oss innbyggere.

Samlet sett gir dette en veldig direkte sammenheng mellom kravene kommunene og deres avfallsselskaper får, og økningen i avfallsgebyrer.

Derfor øker avfallsgebyrene til innbyggerne!

En innstramming i regelverket gjør at kommunene må begrense brukthandelen med ting som du og jeg leverer til avfallsmottaket. Det skjer fordi miljømyndighetene mener at det hindrer konkurranse.

Konkurranse forutsetter imidlertid at det er flere aktører som vil ha det vi leverer til avfallsmottaket. Og de finnes knapt. Ennå. Derfor blir det faktisk mindre brukthandel med de nye reglene.

De tingene som vi ikke selger selv, gir bort til loppemarked eller bruktbutikker – de kaster vi som avfall. Her kommer kommunene – og avfallsselskapene – inn og redder brukbare ting, slik at de ikke blir avfall.

I stedet for å gjøre det vanskeligere for de kommunale avfallsvirksomhetene, burde myndighetene heller sørge for at de kan bli fødselshjelperne for at flere bruktmarkeder skal kunne etablere seg. 

Du har kanskje hørt det før: Om du vil at nærbutikken skal være der i morgen, så må du bruke den i dag. Det gjelder også bruktbutikkene. Bruk dem! Det kan du og jeg gjøre, som privatpersoner, for å skape et marked for brukthandel.

De som sitter på Stortinget eller i regjeringen kan myke opp reglene, slik at vi faktisk får mer brukthandel. Hvis ikke kan bruktbutikkene forsvinne.

Forsvinner bruktbutikken?

En gjennomførbar avfallspolitikk som understøtter sirkulær økonomi, er et samfunnsansvar som ligger hos politikerne. Stortinget har satt mål for utviklingen, men mål og virkemidler henger ikke sammen. 

Dermed er det innbyggerne som må ta regningen gjennom høyere gebyrer. Det har ført til protester i både media og kommunestyresaler.

Mange tenker at avfall har en verdi, for det er vel hele poenget med kildesortering? Dessverre er avfallets økonomiske verdi mer en visjon enn en realitet. Det finnes unntak, og metall er et godt eksempel. 

Målet er imidlertid at alle avfallsressurser skal gjenbrukes i evige kretsløp – i en sirkulær økonomi. Da får avfallet verdi, og miljøet spares for inngrep og uttak av naturressurser.

Kommunale avfallsselskaper utfører en lovpålagt oppgave med håndtering av avfall fra husholdningene. De samler inn og sørger for videre behandling av avfallet, enten i egne eller andres anlegg. Dette har en kostnad, og den må du og jeg betale gjennom avfallsgebyret.

Det er mange regler som får direkte økonomiske konsekvenser for avfallsgebyret. For eksempel splitter forurensningsloven opp ansvaret for like typer avfall fra husholdninger og næringsliv, noe som er svært ineffektivt. Et annet eksempel er særnorske krav der spesielle utsorteringsmål bare skal gjelde for husholdningene, og ikke for næringslivet.

Kommuner får ikke investeringsstøtte til å bygge anlegg for å oppfylle utsorteringskravene. Kun kommersielle aktører kan få slik støtte, men de er ikke interessert i ulønnsomme investeringer. 

Vi har også fått en forbrenningsavgift som angivelig skal øke utsortering ved å gjøre forbrenning dyrere. Men i stedet for at avgiften legges på produsentene som lager dårlige produkter, legges avgiften på kommunene. Samtidig nektes kommunale avfallsselskaper å tilrettelegge for ombruk med egne penger, og de får heller ikke redusere avfallsgebyret med inntekter fra bruktsalg.

I tillegg kommer et dårlig regelverk for produsentansvar, som egentlig skal sørge for at produsenter betaler for håndtering av produkter også når de blir avfall. Dette fungerer dårlig, og for plastemballasje betaler produsentene under 10 prosent av hva de skal. 

Og siden man ikke har et godt nok marked for utsortert avfall, vil det også gi økt forbrenning og lagring, som igjen gir kostnader som ender på et raskt økende avfallsgebyr.

Den dårlige avfallspolitikken medfører ineffektiv avfallshåndtering og lite gjenvinning. Ressurser som skulle blitt brukt i nye produkter, ender i stedet sine dager på lagring eller til forbrenning. Dermed blir gode forsetter om sirkulær økonomi til tungvinte prosesser som ikke gjør annet enn å sørge for høyere avfallsgebyrer.

En bedre avfallspolitikk er nødvendig for å støtte sirkulærøkonomien og redusere gebyrene. Vi oppfordrer innbyggerne til å fortsette sorteringen hjemme og kontakte sine politikere for å kreve endringer. 

Vi trenger virkemidler som treffer i hele verdikjeden, fra produkt til utsortering og tilbake som ressurs til ny produksjon. Her kan lokalpolitikere samarbeide om et felles fremstøt gjennom partiene sine, opp mot programkomiteer, stortingspolitikere og regjeringen. 

Hvis vi ikke klarer å utnytte ressursene bedre enn i dag, forblir vi sårbare. Da vil bruk-og-kast fortsatt være det rådende prinsippet i Norge.

Dårlig avfallspolitikk gir kraftig gebyrvekst 

I en kronikk i Dagens Næringsliv den 8. mai, viser Kristian R. Andersen til hvordan plastproblemet er så stort at det ikke bare kan ryddes bort.

Dette har vært Samfunnsbedriftenes Avfall og ressurs sitt budskap over tid til både Stortinget og regjeringen. Myndighetene pålegger kommunene heftige krav om utsortering og ansvar for rydding. Og selv om vi tar ansvaret, blir det aldri nok.

Vi opplever å stå nederst i en elv og rydder unna alt som renner på. Men problemet er at ingen stiller nødvendige krav oppover i elven for å stoppe alt som kastes uti. Tvert imot bare øker mengdene. Hele verdikjeden må få helt nødvendige krav, om endring skal skje. Det gjøres åpenbart ikke frivillig og fort nok.

Vi trenger å stoppe salget av plast som bare må brennes. Og vi må sørge for at det finnes et velfungerende marked for den plasten som kommunene har krav om å sortere ut. Det kan eksempelvis gjøres ved å stille krav om innblanding av resirkulert plast i nye produkter.

Vi kommer heller ikke utenom at ny plast også altfor billig. Det må koste mye mer. Det er disse delene av verdikjeden som politikere og deres byråkrater snart må ta på alvor. Tøffere krav må stilles til de som faktisk kan stenge plastkrana.

Det er vanskelig å se hvordan mengdene plast som selges skal bli håndterbart - om man bare skal løse det med rydding. Vi trenger handling – ikke mer venting på at «noen andre» løser problemer for oss.

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv den 9. mai.

Plastens verdikjede er problemet

 skrev nylig hvordan svenske produsenter nå skal betale 17 kroner kiloen for emballasjen de setter ut i markedet, gjeldende fra 1. juli i år. Svenskene tar ansvar for å nå miljømålene.

Der produsentansvar er innført på visse produkter, for slikt som eksempelvis på EE-avfall, dekk, batterier og ikke minst emballasje – og for plastemballasje spesielt, som er en dyr fraksjon å samle inn – så skal produsentene betale for håndteringen etter at emballasjen er brukt. Det følger av prinsippet om at forurenser skal betale.

I rammedirektivet for avfall fra 2018, så er det spesifikt beskrevet at produsentene skal betale kommunenes nødvendige kostnader for innsamling. I Sverige tas dette på alvor. Det betyr mye for muligheten til å nå miljømål

Avfallsbransjen.no viser til plastmilliarden.no, der vi i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs gjorde noen foreløpige beregninger av hvilke kostnader som tilfaller avfallsgebyret, som en direkte følge av at produsentene av plastemballasje slipper unna å betale, som det er i dag.

Nå gjør vi en mer omfattende jobb, og samler inn data fra våre medlemmer. Foreløpig beregninger viser at snittet for kommunenes faktiske og nødvendige kostnader ligger på over 11 kr/kg, mens de bare betales rundt 1 kr/kg fra returselskapene for jobben. Slik skal det ikke være.

11 kroner kiloen er kommunenes kostnader. På toppen kommer returselskapenes kostnader knyttet til transport, materialgjenvinning og administrasjon. Da snakker vi om en størrelsesorden og kostnad per kilo som er nærmere 20 kroner for plastemballasje som skal betales av produsentene.

 har vi eksemplifisert hva det koster i snitt per avfallsgebyr i Norge når kommunene får underbetalt for innsamling av plastemballasje. Tallet vi brukte der var bare 1 mrd kroner. Her er noen tall som er nærmere sannheten:

Handelens Miljøfond har anslått et salg ut på 242.000 tonn plastemballasje. I Plastmilliarden beregnet vi mye mindre.

Å selge ut 242 000 tonn, vil bety 4,84 milliarder kroner i vederlag fra produsent til returselskap på plastemballasje, hvis totalkostnaden er 20 kr/kg.

Kommunenes andel av 4,84 milliarder kroner, vil da utgjøre 2,66 milliarder kroner (11 av 20 kroner).

Det betyr at kommunene er underbetalt med mer enn to milliarder kroner årlig bare for innsamling av plastemballasjen. I tillegg er det altså mange andre ordninger der kommunene ikke får betalt for jobben de gjør, som for eksempel på glass- og metallemballasje.

To milliarder kroner utgjør et snitt på 800 kroner per husholdningsgebyr i Norge. Det er en svært stor prosentandel av gebyrene. Her har politikere som bryr seg om gebyr en svært god sak.

Allerede nå ser vi økninger på avfallsgebyret rundt om i landet. Det er en følge av nye utsorteringskrav, og medfølgende behov for omlegging av hele systemer, innkjøp av materiell og i enkelte tilfeller ny og svært kostbar teknologi. Den sirkulære økonomien koster mye penger. Gebyrene kommer til å gå opp, men avfallsgebyret skal ikke belastes så grådig feil som i dag, og på den måten subsidiere produsentene.

Skal vi legge til side det regelverket som ikke fungerer, og heller gjøre som svenskene, og sørge for at kostnadene havner der de skal? Selv om svenskenes geografi og demografi er enklere enn vår, betaler likevel produsentene der mer enn 5,5 ganger mer enn i Norge.

Svenske miljømyndigheter tar ansvar og plasserer kostnaden der den hører hjemme – hos produsenter. Da legges også fundamentet for nødvendig omstilling som muliggjør miljømålene og sørger for at ressursene brukes igjen og igjen.

For det var vel poenget med et system som legger til grunn prinsippet om at forurenser betaler?

Sverige mener alvor med sine miljømål

Avfallsbergene vil vokse, melder FNs miljøprogram (UNEP) i ny rapport. Avfallet er til besvær i hele verden. EU har tatt grep. Også Norge må unytte ressursene i økonomien på en helt annen måte enn i dag for å få grep om problemet. 

Det må innføres en sirkulærøkonomisk tenkning for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i tråd med de politiske målene. Hele verdikjeden må involveres. Nå begynner det virkelig å haste. Det er ikke tilstrekkelig kun å drive opprydding i etterkant.

Avfallsbransjen kan ikke løse problemet med en økonomi som baserer seg på bruk og kast. Søkelyset må settes på kvalitet og produkter som holder lenge – og på forbruk. Vi kan ikke tillate produsenter å sende skrot ut i markedet.

Omstillingen til en sirkulær økonomi er avhengig av systemendringer. Produsentene må få klare og tydelige signaler om at vi ikke lenger kan tillate forretningsmodeller som baserer seg på kjøp, bruk og kast.

Målet er nye og endrede tjenester som skal gi vekst. Da kreves reparasjon, gjenbruk, ombruk, deling eller til sist gjenvinning av selve materialet. Det er egentlig noe vi kjenner godt til fra tidligere tider, men som vår gjeldende økonomiske modell for vekst har satt helt i skyggen. Politisk har både EU og Norge innsett at vi må innføre en sirkulær økonomi som grunnlag for fremtidig vekst.

Sirkulærøkonomisk tankegang svarer på en rekke av de største utfordringene samfunnet har i dag. Ressurser som er hentet ut av jorda må brukes igjen og igjen, helst i evige kretsløp. Da sparer vi natur, reduserer klimagassutslipp og gjør oss mindre avhengig av andre med tanke på ressurstilgangen. Vi har alt å vinne på å endre dagens sløsesamfunn.

I UNEPs nye rapport meldes det at globale søppelberg vil øke kraftig - ikke krympe. En betydelig andel av avfallet består av plast. I dagens bruk-ogkast-økonomi står plasten for store klimagassutslipp både i utvinning, produksjon og avfallsforbrenning. I tillegg kommer forurensningsproblemene - også i våre egne kystområder og fjorder.

Hva man gjør, må korrespondere med hva man sier og med politisk vedtatte mål. Klima- og miljøministre i Norge har på rekke og rad sagt mye riktig. Ingen bruker likevel makt til å endre politikken i helt nødvendig retning her hjemme. Tiltakene er reaktive. De konsentrerer seg om å rydde, ikke å fjerne produkter fra markedet. Resultatet er at nå «brenner det på dass».

Vi må ha ordninger for produsentansvar som svarer på kravene om at produsentene skal betale regningen for avfallet. I dag legges i stedet ulovlige kostnader på avfallsgebyret. Produsenter og importører har ikke det økonomiske ansvaret de skal ha i regelverket. Da fortsetter produsentene som før, og avfallsbergene vokser.


Forurensningsloven må endres fordi effektiv avfallshåndtering krever volum. Norge har splittet ansvaret for avfall fra husholdningene og helt identisk avfall fra næringsliv og offentlige institusjoner. Det gir små volum for alle parter. Det bør være enkelt å harmonisere våre avfallsdefinisjoner med EU når vi følger deres politikk.


Vi trenger både materialavgift og innblandingskrav i nye produkter for å skape et marked for materialer som er gjenvunnet. En materialavgift på produksjon eller import av det som ikke kan materialgjenvinnes, er allerede innført i Europa.


Vi må få finansiert prosjekter som støtter opp under en sirkulær økonomi. Omfattende krav til utsortering og materialgjenvinning hos kommunale avfallsaktører krever store investeringer. Sirkulærøkonomiske klimatiltak bør støttes uavhengig av sektor.


Merverdiavgiften på ombruk og reparasjon må fjernes. Bruktvirksomhet må bli mer lønnsomt og kunne konkurrere med nye varer.


Disse tiltakene setter fart og retning, og er vesentlige bidrag til 55 prosent reduksjon i klimautslippene allerede i 2030, slik myndighetene har forpliktet seg til. Hva venter vi på?

(Denne kronikken er tidligere publisert i Kommunal Rapport.)

Vi har alt å vinne på å endre dagens sløsesamfunn

Klima- og miljødepartementet (KLD) har sendt brev til samtlige kommuner der de skriver at man ikke lenger kan benytte enerettsunntaket for å tildele kontrakter til interkommunale selskaper eller andre rettssubjekter for håndtering av kommunalt næringsavfall. Departementet mener at kommunene må gjøre dette som offentlig anskaffelse, i egenregi eller i utvidet egenregi (se faktaboks).

Saken startet med at Norsk Industri sendte en klage til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i 2015. De mener at norske kommuner ikke kan bruke enerett som grunnlag for tildeling av kontrakter for håndtering av kommunens eget næringsavfall (for eksempel fra skoler barnehager, sykehjem osv.) uten anbudskonkurranse.

Norsk Industri mener en slik praksis er i strid med anskaffelsesregelverket, og fører til at det ikke er konkurranse på like vilkår mellom offentlige og private aktører.

Nå har ESA kommet fram til at tildeling av enerett for håndtering av kommunalt næringsavfall er i strid med anskaffelsesreglene i EØS-avtalen. Norge har akseptert ESAs standpunkt, og har derfor sendt ut det omtalte brevet til alle landets kommuner.

– Vi har en særnorsk splitting av ansvar for avfall i vårt regelverk, som er gjort avhengig av hvor avfallet kommer fra; husholdninger eller næringsliv. Etter forurensningsloven har kommunene derfor et mer begrenset ansvar for kommunalt næringsavfall enn de har for husholdningsavfall, sier juridisk direktør Agnete B. Sommerset i Samfunnsbedriftene.

– Vilkårene i anskaffelsesregelverket er derfor ikke oppfylt for å tildele kontrakter for kommunalt næringsavfall gjennom enerettsunntaket.

Sommerset mener at den beste løsningen ville være å harmonisere reglene med EU, ved at kommunene får ansvar for alt husholdningsliknende avfall.

– Mens vi venter på en slik endring, må kommunene finne andre løsninger for å håndtere dette avfallet. Det kan skje gjennom offentlige anskaffelser, i egenregi eller i utvidet egenregi.

– Kommunene kan fortsatt overlate håndteringen av eget næringsavfall til rettssubjekter utenfor egen organisasjon uten anbud, herunder til interkommunale selskaper, sier hun.

– Forutsetningen er at de eier eller kontrollerer disse selskapene selv eller sammen med andre kommuner, og at de oppfyller vilkårene anskaffelsesregelverket stiller for dette. Det er dette som kalles utvidet egenregi.

Selv om det finnes alternative løsninger for å håndtere det kommunale næringsavfallet, er det ikke løsninger som vil være gode for alle.

– Kommuner som ikke oppfyller kravene til utvidet egenregi, må nå legge håndtering av kommunens næringsavfall ut på anbud. Flere steder i landet er det liten interesse blant private tilbydere for denne type oppdrag. Avfallsmengdene blir rett og slett for små, sier Sommerset.

– Der nabokommunens avfallsanlegg tidligere har blitt tildelt kontrakt på bakgrunn av en enerett, må anlegget nå delta i en konkurranse med andre aktører for tilgang til avfallet. Det øker usikkerheten rundt tilgang til avfall, noe som igjen får konsekvenser for investeringer i anlegg. 

Samfunnsbedriftene har jevnlig påpekt overfor norske myndigheter at det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt å harmonisere norske regler med EU.

– Effektiv avfallshåndtering krever volum. Da er det en utfordring at Norge – i motsetning til EU – har splittet ansvaret for avfall fra husholdningene og helt identisk avfall fra næringsliv og offentlige institusjoner. Dette gir for små volum til å skape økonomi i løsninger for økt utnyttelse av avfallet, sier Sommerset.

– Det er mange kommuner som ikke har anlegg som møter myndighetenes krav til utsortering og gjenvinning. Da har flere valgt en løsning hvor de har tildelt avfallshåndtering til en kommune som har slike anlegg. Det har gitt forutsigbarhet i volum av avfall som forsvarer investeringen.

Sommerset sier at kravene til kildesortering er et vesentlig poeng.

– For å nå målene om reduserte mengder til forbrenning og økt materialgjenvinning, må det stilles like krav til sortering av like typer avfall – uavhengig om det er husholdninger, kommunale institusjoner/virksomheter eller næringsliv som genererer avfallet.

Norsk Industri har vært opptatt av at direktetildeling gjennom enerett er ulovlig, fordi det ikke sikrer en konkurranse om avfallsoppdrag på like vilkår. De har imidlertid ikke vært høyt på banen i å kreve harmonisering med EUs regler.

– Men private aktører vil også ha nytte av en harmonisering med EUs fordeling av ansvar mellom næringsliv og kommuner, sier Sommerset.

– Dersom kommunene får ansvar for alt husholdningslignende avfall, uavhengig av hvor avfallet oppstår, vil de ha valget mellom å håndtere dette selv eller sette det ut på anbud. 

– Dersom kommunen setter avfallshåndteringen ut på anbud, vil det derfor gjelde vesentlig større avfallsvolum enn i dag, ettersom en eventuell kontrakt vil inkludere både kommunens eget avfall og avfall av samme type fra næringslivet i kommunen. Da kan private aktører konkurrere om store kontrakter i stedet for å konkurrere om mindre kontrakter med den enkelte private virksomhet.

Samfunnsbedriftene mener derfor at en harmonisering med EUs regler vil være den mest rasjonelle løsningen for å oppfylle stadig mer krevende målsettinger om økt materialgjenvinning og ombruk – både for kommunen og for de private avfallsaktørene.

 
brukes om kjøp av varer og tjenester til statsetater, kommuner og offentlig kontrollerte foretak. Begrepet refererer til EØS-regelverket, og er regulert i 

 
brukes om oppgaver virksomheten utfører med egne ansatte. Kjernetjenester og forvaltningsoppgaver utføres gjerne i egenregi. Det kan også være tjenester til sårbare brukere, der man ønsker å beholde instruksjonsmyndigheten overfor ansatte for å kunne reagere raskt, blant annet endre tjenestekvaliteten.

 
brukes når kommunen velger å produsere tjenester i egenregi, men organiserer virksomheten i et kommunalt foretak eller aksjeselskap. En kommune må oppfylle tre vilkår for å kunne gjøre dette: 

 Kommunen må ha samme kontroll med tilbyderen som den har med egen virksomhet. 

 Private aktører kan ikke ha eierandeler i foretaket. 

 Den som utfører tjenesten må utføre mer enn 80 prosent av sin aktivitet for kommunen eller virksomheter som kommunen kontrollerer.

 
brukes når man går til direkte anskaffelse av en tjeneste uten at den legges ut på anbud. Tildelingen av enerett kan utelukkende skje til en annen offentlig oppdragsgiver. Et sentralt hensyn bak enerettsunntaket er at det må dreie seg om tjenester som en offentlig oppdragsgiver bør ha hånd om fordi det foreligger særlige behov. Eneretten må være klar og avgrenset og framgå av en kunngjort lov, forskrift eller administrativt vedtak.

Last ned brevet som ESA sendte til KLD i september 2023

Last ned svarbrevet som KLD sendte ESA i mars 2024

Last ned brevet som KLD sendte til alle norske kommuner i mars 2024

Ikke lenger enerett på kommunalt næringsavfall

Norge har akseptert ESAs avgjørelse:

Klimautvalget 2050 skal redegjøre for veivalg for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Som arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen for kommunale avfallsselskaper, mener vi det legger grunnlag for etterlengtet politisk handling. På avfallsområdet kan fem klimagrep til og med sikre innbyggere og næringsliv lavere avfallsgebyrer.

Vårt utgangspunkt er en mer effektiv bruk og gjenbruk av ressurser. Tiltakene må sørge for at vi gjenbruker, reparerer og eier færre ting i stedet for stadig å kjøpe nye. Og så må vi gjøre mer enn bare å late som om vi følger prinsippet om at «den som forurenser, skal betale».

Innbyggerne må få bidra til klimakutt hver dag, og systemendringer må forberede norsk næringsliv på konkurranse i et marked der produktenes sirkulære egenskaper blir viktigere. Da trenger vi regelverksendringer, finansieringsordninger og krav om mer bærekraftige produkter.

Effektiv avfallshåndtering krever volum. I motsetning til EU, har Norge splittet ansvar for avfall fra husholdningene og helt identisk avfall fra næringsliv og offentlige institusjoner. Det gir for små volum til å skape økonomi i løsninger for økt utnyttelse av avfallet. Det bør være enkelt å harmonisere våre avfallsdefinisjoner med EU.

Mangelfulle produsentansvarsordninger legger kostnader på kommunene (og dermed innbyggerne) i stedet for å gi produsenter og importører et insitament til å lage produkter som kan gjenbrukes og gjenvinnes. Hvis produsentene ikke MÅ betale for å lage produkter som ikke kan gjenvinnes, vil de bare fortsette med det.

For å bli et lavutslippssamfunn må markedene for materialgjenvinning bli større. Vi må stimulere etterspørselen etter resirkulerte materialer. En materialavgift på produksjon eller import av det som ikke kan gjenvinnes vil være rettferdig. Et krav om innblanding av resirkulerte materialer i nye produkter vil også øke etterspørselen.

Virkemiddelapparatet kan bidra mer til sirkulær økonomi. Omfattende krav til utsortering og materialgjenvinning hos kommunale avfallsaktører krever store investeringer. Likevel er det bare private aktører, som ikke får samme krav, som får investeringsstøtte. Gode klimatiltak bør støttes uavhengig av hvilken sektor de kommer fra.

5. Fjerne merverdiavgift på ombruk og reparasjon

Bruktvirksomhet må bli mer lønnsomt. Da må vi fjerne merverdiavgift på brukte varer, reparasjoner og utlån. Hvis vi samtidig fjerner brukthandelloven, vil det legge til rette for mer ombruk. Vi må etablere nye forretningsmodeller for ombruk, slik at det blir mulig å konkurrere med nye varer.

Disse fem tiltakene vil gi insentiver for forlenget bruk, ombruk og materialgjenvinning. Dermed bidrar de vesentlig til at vi blir et lavutslippssamfunn i 2050, slik myndighetene forventer. Det er rart å se at kommunale avfallsaktører settes i sentrum for alle tiltak, mens andre deler av verdikjeden slipper det som burde være helt nødvendige krav.

Vi mener innbyggere blir belastet med unødvendig høye avfallsgebyrer. Det skjer fordi produsentene som forurenser, faktisk ikke betaler det de skal. Skal nå våre ambisiøse klimamål, må det skje uten at kommunene sitter igjen med nesten hele regningen.

Fem grep for lavere utslipp og avfallsgebyrer

«Plastmilliarden» tilsvarer 400 kroner per husholdning i Norge, og det må du og jeg betale ekstra gjennom det kommunale avfallsgebyret.

I realiteten er ekstraregningen til innbyggerne langt mer enn bare én milliard kroner. For det første er dette et svært konservativt anslag. For det andre handler 

 om plastemballasje. I tillegg kommer økonomisk ansvar for elektriske og elektroniske produkter, batterier, glass, metall, papp og papir. Det er store smutthull, der også.

For alle disse avfallstypene er det produsenter og importører som er definert som forurenser i regelverket. Men dette regelverket er så dårlig utformet at det ikke fungerer. Uansett hvor miljøriktige valg du tar selv, må du ta regningen når andre kjøper dårlige plastprodukter.

Myndighetene har gjort det for lett for plastsynderne å snike seg unna. Det lønner seg til og med å importere plast og plastemballasje som er så dårlig at den ikke kan gjenvinnes. Da slipper nemlig plastsynderne unna alle kostnader – som dermed legges på det kommunale avfallsgebyret til innbyggerne.

I Norge er det ingen som tar ansvar for å måle hvor mye av ulike typer plastemballasje som faktisk har blitt solgt. Det ansvaret burde selvsagt myndighetene tatt. Når den miljøskadelige og dårlig plasten blir avfall, vil heller ikke myndighetene være med å beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne avfallet.

I Sverige gjør Naturvårdsverket dette, men her hjemme vil ikke Miljødirektoratet være med på det samme. Det gir gode tider for plastsynderne, og dårlige tider for kommuner som ender med svarteper.

Vi har derfor en ganske utrolig situasjon der norske husholdninger gjennom gebyrer faktisk subsidierer de som produserer eller importerer skrot, miljøskadelige produkter og dårlig plast. Det er dramatisk for alle som bryr seg om det grønne skiftet, siden det medfører mindre materialgjenvinning. Da hjelper det lite at Stortinget vedtar stadig mer ambisiøse mål for dette. Det dårlige systemet sørger for at målene ikke blir nådd.

Milliardregningen til innbyggerne kan løses med ett enkelt grep – som til alt overmål er både vedtatt og klart til å bli gjennomført: De som har produsentansvaret må ta regningen. Hvis produsentene henter ut all den miljøskadelige og dårlige plasten når kommunene ber om det, vil innbyggere blir spart for regningen. Det ville også bidratt til å spare Norge for ti-tusenvis av tonn med miljøskadelig og dårlig plast hvert år.

Dagens ordning er en skamplett for Norge og en uakseptabel byrde for norske innbyggerne.

For tiden utredes ordninger for produsentansvar på nye områder. De må ikke bli like dårlige. Vi kan heller ikke fortsette å feilsende milliardregninger til norske husstander i «gamle ordninger».

Så lenge ingen tar tak i saken, vil det fortsatt lyde svært hult når norske politikere smykker seg med vendinger om at den som forurenser også skal betale. Enn så lenge forvalter de et system som sørger for det stikk motsatte.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Plastsynderne slipper unna – kommunene tar regningen

Plastmilliarden

– Produsenter av plastemballasje har et økonomisk ansvar for plasten også etter at den har blitt avfall. Det betyr at de skal stå for kostnaden som norske kommuner har for innsamling og gjenvinning av plast. Men den regningen vil de ikke betale. I stedet sender de milliardregningen til innbyggerne. Det mener vi er ulovlig, sier Svein Kamfjord.

Han er direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, som er Norge største arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper. Det omfatter over 100 avfallsselskaper som sitter igjen med regningen når plastprodusentene løper fra ansvaret sitt.

I Norge er det bred enighet om at den som forurenser også skal betale kostnaden for det. Derfor har vi produsentansvarsordninger. Det betyr at produsenter og importører har et ansvar for produktene sine også etter at de er blitt avfall. I praksis skal produsentene betale kostnaden for at kommuner og kommunale avfallsselskaper henter inn plast fra husholdningene og utsorterer så mye som mulig, og sender resten til forbrenning eller deponi.

Med produsentansvar skal produsentene få et insentiv til å lage bedre produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes – og redusere plastavfall som går til forbrenning. Produsentansvar gjelder ikke bare emballasjeplast, men også EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer.

I Norge fungerer ikke disse ordningene som de skal. Regelverket er fullt av smutthull, myndighetene har ingen egen oversikt over avfallsmengder, og produsentene kan selv velge hvor mye de vil betale.

– Vi har gjort beregninger som viser at produsentene sniker seg unna en regning på langt over en milliard kroner hvert eneste år. Det er et svært konservativt anslag, og gjelder kun plastemballasje. Totalt kan det være enorme beløp produsentene sniker seg unna hvert år, sier Kamfjord.

– Kommunene har ingen annen mulighet enn å sende regningen videre til innbyggerne som får et høyere avfallsgebyr. Dermed må du og jeg betale for at produsentene fortsetter å sende rundt 200.000 tonn dårlig og miljøfiendtlig emballasjeplast ut i markedet hvert eneste år, sier Kamfjord.

Samfunnsbedriftene har klaget Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Årsaken er at Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, slik EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018 krever. Rammeverket er gjeldende for norsk rett.

Fordi norske miljømyndighetene ikke har innført regelverk som oppfyller kravene i utvidet produsentansvar, får heller ikke kommunene og deres avfallsselskaper kostnadsdekning for den jobben de gjør med innsamling og håndtering av avfall. 

– Vår klage til ESA peker også på hvordan Norge bryter statsstøtteregelverket. Når myndighetene lar produsentene slippe regningen for produsentansvar, og skyver kostnadene over på kommunene, må dette regnes som statsstøtte til produsentene. Det er ulovlig, sier Kamfjord.

– I tillegg lar miljømyndighetene produsentene slippe kostnader ved forbrenning av plast som ikke kan gjenvinnes. Dermed har vi et system hvor produsentene – utrolig nok – kan tjene penger på å bruke dårlig plast som ikke kan gjenvinnes. Da er de sikret at de slipper å betale noe. For en uttalt miljønasjon som Norge er dette utrolig flaut, sier han.

Samfunnsbedriftene har skissert en enkel løsning for å rette opp i skjevhetene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til selv å sette en prislapp på plasten, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.

Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.

Vi må sørge for at kommunene ikke sitter igjen med enorme mengder plast som er sortert ut. Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det.

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne 

Klager Norge inn for brudd på EØS-reglene:

EU har mål om å bli verdensledende innen sirkulærøkonomi. Men det spøker for resultatene på materialgjenvinning av plastemballasje.

I tillegg til dårlig innsats, står både manglende systemer og manglende infrastruktur i veien for å nå målet om 55 prosent materialgjenvinning innen 2030. Det går frem av den ferske 

rapporten fra KPMG og Minderoo Foundation

Og det haster med å redusere avhengigheten av jomfruelig plast. Europa må gjøre om plast til en verdifull ressurs.

Ifølge rapportens forfattere må Europa ta i bruk nye strategier og det siste innen teknologi gjennom hele verdikjeden. Det innebærer blant annet å:

Øke utsorteringen av plast fra restavfallet

Innføre lovpålagte krav til resirkulert innhold i nye produkter

Designe for gjenvinning for å øke mengden gjenvinnbar plast

Klargjøre hvordan produsentansvarsordninger kan sørge for en kostnadsdekning, deriblant for investeringer i infrastruktur for utsortering, materialgjenvinning (kjemisk og mekanisk).

- Forslagene i rapporten understøtter det vi mener må til for å skape en slagkraftig sirkulærøkonomi. Det må bli enklere for innbyggere og næringsliv å velge klima- og miljøvennlig, sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

- Her vil vi særlig løfte fram betydningen av et rettferdig organisert produsentansvar. For å utvikle gode systemer, er produsentene og importørene nødt å ta sitt økonomiske ansvar.

- Kommunal avfallshåndtering er avgjørende for at avfallsressurser sendes tilbake til ny produksjon. Da må vi også få tilgang til finansiering av nødvendig infrastruktur som utsorteringsanlegg.

Kravene til materialgjenvinning og økt utsortering vil, i kombinasjon med høyere kostnader, gi et investeringsbehov på opp mot 2,2 milliarder kroner hvert år fram mot 2035. Det går frem av Menon Economics' beregninger.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har ved flere anledninger gjort politikerne oppmerksomme på de økonomiske konsekvensene, som nå også øker med stadig utvidede krav til utsortering for ombruk og materialgjenvinning.

Dette vil vi på nytt ta opp igjen i forbindelse med behandlingen av årets budsjett. Investeringene er ganske enkelt en forutsetning for å nå målene.

Plastmål krever tunge investeringer

EUs 2030-mål for plastemballasje

I enkle og mindre sammensatte anskaffelser kan krav og kriterier være mer spesifikke, og rettet mot det enkelte produkt. Disse tiltakene vil bidra til økt sirkularitet og lavere klimagassutslipp.

Samarbeidsprosjektet «Økt bruk av resirkulert plast i offentlige anskaffelser» er finansiert av Handelens Miljøfond. Prosjektet har bidratt i åtte offentlige anskaffelser hvor det er satt opp krav og kriterier til bruk av resirkulerte råvarer.

I en av anskaffelsene er arbeidet kommet for kort til at materialbruken er ferdig kartlagt, men et estimat for de øvrige 7 anskaffelsene viser at dette kan bidra til bruk av ca. 1200 tonn resirkulert plast.

- Mange offentlige innkjøpere synes det er utfordrende å sette krav og finne de rette kriteriene for å øke bruken av resirkulert råvare, sier prosjektleder Kathrine Kirkevaag i Mepex Consult. Hun har ledet prosjektet på vegne av samarbeidspartnerne.

- Andre trenger å vite mer om hvilke produkter som finnes i resirkulert materiale, og spesielt når det gjelder resirkulert plast.

Fra Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har næringspolitiske rådgivere Daniel Lindvåg og Bård Jørgensen deltatt i prosjektet. De er enige med Kathrine Kirkevaag, men sier det er flere ting som også må på plass.

- Vi tror det blir lettere å sette krav og at etterspørselen vil øke, hvis produsentene får styrket krav om bruk av resirkulert råvare i sin produksjon og at det innføres en materialavgift på ikke-gjenvinnbare materialer. Da får man større volumer med resirkulert råvare og et større marked.

Det vil være nyttig å ta i bruk verktøy som markedsdialog for å finne fram til om leverandørene kan tilby produkter i resirkulert plast og til hvilke betingelser, og om det finnes sertifiseringsordninger eller andre måter å verifisere innhold av resirkulert plast i produktene.

- Mange av markedene er fortsatt umodne, så det å oppnå god dialog og kommunikasjon mellom innkjøpere og de som leverer produkter i resirkulert plast er vesentlig for resultatet. Det sier Kirkevaag som sammen med Sølvi R. Haugedal og Anne Christine Meaas i Mepex Consult har jobbet med de åtte anskaffelsene.

- Sammen kan partene komme frem til gode løsninger både når det gjelder produktutvalg og utarbeidelse av konkurransen.

Slik markedsdialog er gjennomført i flere av innkjøpene prosjektet har deltatt i, blant annet innkjøp av avfallssekker til oppsamling av kildesortert plastemballasje.

- Hadde halvparten av Norges befolkning benyttet tilsvarende sekker i 100 prosent resirkulert plast, kunne dette alene bidratt til bruk av 2500 tonn resirkulert plast i året, eller 10.000 tonn i løpet av en kontraktsperiode på fire år.

Prosjektets fokus har vært offentlige innkjøpere. Erfaringene kan overføres til store private innkjøpere, og sett fra et juridisk ståsted, har de enda større muligheter til å fremme gode sirkulære kjøp da de står mer fritt til å velge leverandører i markedet.

- Dette er en mulighet som må utnyttes, for eksempel gjennom et samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonene for privat sektor, sier Bård Jørgensen i Samfunnsbedriftene.

En rapport utarbeidet for HMF viser at skal vi nå målet om 50 prosent materialgjenvinning av all plast i Norge innen 2025, må vi finne et marked for 140.000 tonn plast per år.

Store statlige aktører innen samferdsel og bygg- og anleggsbransjen har mulighet til å bidra med en stor andel av dette ved å erstatte jomfruelig plast med resirkulert råvare.

Medlemmene i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs har i flere år satt krav om bruk av gjenvunnet plast i anskaffelser av både søppeldunker- og poser.

#gjenvinning

Nå kan ødelagte tekstiler sorteres

Derfor øker avfallsgebyrene til innbyggerne!

Forsvinner bruktbutikken?

Dårlig avfallspolitikk gir kraftig gebyrvekst

Plastens verdikjede er problemet

Sverige mener alvor med sine miljømål

Vi har alt å vinne på å endre dagens sløsesamfunn

Ikke lenger enerett på kommunalt næringsavfall

Fem grep for lavere utslipp og avfallsgebyrer

Plastsynderne slipper unna – kommunene tar regningen

– Ulovlig å sende milliardregning for plast til innbyggerne

Plastmål krever tunge investeringer

Krev bruk av resirkulert råvare i alle innkjøp

Produkter må bli til nye produkter – ikke avfall

Grønne avfallsløsninger trenger finansiering

Økt utsortering er kostbart sjansespill uten godt produsentansvar

Læreverk for gjenvinningsfaget er oppdatert

Ombruk i den sirkulære økonomien

Nå kommer de økte gjenvinningsmålene

Les mer om ...

Hold deg oppdatert!