Derfor øker avfallsgebyrene til innbyggerne!

Håndtering av avfall er en viktig del av miljøpolitikken i Norge, og for å nå målene om reduserte klimautslipp og mindre forurensning, som plast på land og i vann, kreves store investeringer i kommunal avfallshåndtering.

Myndighetene setter nasjonale forskrifter for avfallshåndtering, og Norge følger EU-direktiver som krever at minst 65 prosent av husholdningsavfallet skal materialgjenvinnes innen 2035. Det legges et veldig ensidig press på kommuner og deres avfallsselskaper for økt utsortering, siden likt avfall fra næringslivet slipper kravene om utsortering.

Avfallsgebyret som innbyggerne betaler, avhenger av flere faktorer. Det gjelder for eksempel kostnader for utsortering, ny teknologi, innsamling, transport, behandling og miljøavgifter (CO2).

Alt sammen er myndighetskrav om hva kommunene og deres avfallsselskaper må gjøre, og altså ikke noe de kan velge bort. Kommunal renovasjon er en lovpålagt plikt, og eierne er opptatt av at dette gjøres kostnadseffektivt.

Men kostnadene som havner på avfallsgebyret påvirkes også av et manglende marked for avfallet som kommunene pålegges å sortere ut. Oftest må kommunene betale noen for å ta over avfall, og det kan være ganske mye.

Avfallet behandles så videre for å kunne brukes inn i produksjon av nye produkter. Her er problemet at myndighetene i stor grad har utelatt bruk av nødvendige virkemidler som kunne fått fart på etterspørselen etter det som sorteres ut. Hvis etterspørselen stimuleres, vil utsorterte materialer få positiv verdi, slik at man får betalt når andre håndterer avfallet videre. Derfor trenger vi krav om resirkulert materiale i nye produkter.

Når myndighetene ikke tenker helhetlig på avfallsområdet, vil miljøkravene deres bare sørge for enda høyere avfallsgebyrer framover.

Forbrenningsavgiften er et godt eksempel. Det burde vært en avgift på produsenter, som dermed kunne gitt insentiver til å endre produkter, slik at de faktisk blir materialgjenvinnbare og enkle å sortere for oss innbyggere. I stedet velger myndighetene å legge en avgift på avfall som MÅ forbrennes fordi de ikke er gjenvinnbare. Dermed havner avgiften på avfallsgebyret i stedet.

Miljømyndighetene er altfor ensidig rettet med å pålegge kommunene krav, i stedet for å se hva hele verdikjeden må bidra med, og stille krav deretter.

Dermed videreføres tekningen om bruk-og-kast, i stedet for å legge krav og virkemidler der produkter virkelig kan endres. 80 prosent av et produkts miljøavtrykk påvirkes i design og produksjon, og ikke i det øyeblikket noe er kastet av oss innbyggere.

Samlet sett gir dette en veldig direkte sammenheng mellom kravene kommunene og deres avfallsselskaper får, og økningen i avfallsgebyrer.