Veien til lavutslippssamfunnet blir lengre og brattere

Til tross for Norges klimaforpliktelser er vi langt unna å nå 55 % utslippskutt innen 2030. Siden 1990 har Norge bare klart å kutte 5 %, mens EU har kuttet over 30 %. Det store gapet mellom ambisjon og faktisk handling gjør at kvotekjøp virker som den eneste løsningen på kort sikt, men dette vil trolig gjøre det dyrere og vanskeligere å nå fremtidige klimamål.

Kommunene spiller en avgjørende rolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet, spesielt innen sektorer som arealbruk, avfallshåndtering, transport og energi. Tiltak for flere nullutslippsferger og elektriske lastebiler er positivt, men redusert veiavgift på bensinbiler og mangel på strukturelle endringer for varetransport gir motstridende signaler. Kommunene spiller også en sentral rolle for å øke produksjonen av biogass til blant annet tungtransporten, og det foreligger ikke noen insentiver til dette i budsjettet som er en klar svakhet.

Prognoser viser en kraftig økning av varetransporten de neste ti-årene og særlig på vei. Er det en ting det norske samfunnet ikke trenger så er det flere lastebiler på veiene, både med hensyn til trafikksikkerhet og at areal er en knapphetsressurs. Hva gjør regjeringen for å snu denne utviklingen?

Det er små endringer i regjeringens forslag til kystbudsjett for 2025. Tilskudd til miljøvennlige havner og kommunale fiskerihavneanlegg videreføres, men dette er ikke tilstrekkelig og vi mangler helhetlige tiltak i kystbudsjettet for å sikre mer godstransport over sjøveien. Det trengs større og mer strukturelle grep som ser helhetlig på havnenes rolle både i forhold til veinettet og da særlig fylkesveiene, ladeinfrastruktur, klimavenlig drivstoff, [Gj1] [JJ2] næringsutvikling og samfunnssikkerhet.

Regjeringen har heller ikke gjort nødvendige grep for å inkludere offentlige tjenesteleverandører i finansiering av infrastruktur for sirkulær økonomi. Til tross for at kommunale avfallsbedrifter spiller en nøkkelrolle, mangler statsbudsjettet virkemidler som kan fremme nødvendig investering i for eksempel ettersorteringsanlegg. På denne måten undergraver regjeringen sin egen og Stortingets politikk for overgangen til en sirkulær økonomi.

Tilskuddsordningen Klimasats reduseres med 112 millioner kroner til skarve 8 millioner i friske midler neste år, noe som begrenser kommunenes mulighet til å søke støtte til klimavennlige prosjekter. Dette svekker Norges evne til å redusere utslipp lokalt, til tross for kommunenes betydning i den grønne omstillingen. Ikke minst i en tid der kommunene står ovenfor store økonomiske utfordringer, så er det klimatiltak som vil lide.

Både Energikommisjonen og Statnett advarer om at Norge kan møte kraftunderskudd hvis ikke ny kraftproduksjon raskt blir utbygd. Dette kan føre til høye strømpriser, tapte industrietableringer, og potensiell mangel på nok kraft til både husholdninger og næringsliv. Regjeringen burde prioritert tiltak for å styrke kraftutbygging på land, strømnettet og øke energieffektivisering, spesielt ettersom elektrifisering er en nøkkelstrategi for å nå klimamålene.

Samfunnsbedriftene har blant annet foreslått at det etableres et kompetansesenter for vindkraft, noe vi ikke ser tegn til dette i statsbudsjettet.

Regjeringen satser for mye på kjøp av klimakvoter i utlandet, i stedet for å fremme varig omstilling nasjonalt. Dette er en kortsiktig løsning som skyver nødvendige strukturelle grep foran seg, og gjør veien til et lavutslippssamfunn lengre og brattere. For å møte klima- og naturkrisen, må det settes inn kraftigere tiltak, særlig på lokalt nivå. Klimapanelet 2050 understreker at staten må ta større ansvar for å legge til rette for en helhetlig grønn omstilling, da kommunene alene ikke alltid har kapasitet eller innsikt til å gjøre de mest bærekraftige valgene.