Utenforskap og arbeidskraftmangel er et «familieproblem»

Den 27. august kom Riksrevisjonen med flengende kritikk av innsatsen som gjøres for å hindre at unge havner i utenforskap. I en rapport konkluderer de med at man har ikke lyktes med satsingen på denne gruppen. Og mye av kritikken rettes mot NAV.

Men kanskje blir det feil å gjøre NAV til syndebukk når det dreier seg om systemsvikt. For vi som jobber med dette utgjør egentlig en offentlig storfamilie. Og kommunene, fylkeskommunene, NAV og arbeidsinkluderingsbedriftene kan ikke bare jobbe med denne enorme utfordringen på hver sin kant. Vi må bli gode til å samarbeide.

For tallene i den ferske rapporten er nedslående: Andelen unge som står utenfor arbeid, utdanning og opplæring, og som får arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, er hele tre ganger høyere i Norge enn snittet for industriland (OECD).

I Norge er det stadig flere under 30 som mottar arbeidsavklaringspenger. Og både antallet og andelen unge på uføretrygd er doblet siden 2010. Det sier seg selv at noe må gjøres.

Hvis du skal flytte en tung stein, da spør du kanskje noen nær deg om hjelp? Dere løfter sammen! Logisk, ikke sant? De tunge steinene som Norge nå må flytte, er arbeidskraftkrisen og det sterkt økende antall unge som blir stående utenfor arbeidslivet. Denne utviklingen truer velferden vår.

Det ligger også et svar her. Hvis flere kan jobbe, blir det mindre mangel på arbeidskraft!

Det er få som ikke har evnen til å jobbe i det hele tatt. De fleste har en restarbeidsevne som kan tas i bruk, bare de får riktig behandling, tilpasning og motivasjon. Hvis alle som kan og vil bidra settes i stand til det, kunne kanskje begge disse krisene vært avlyst.

Det ville hatt stor nytte for samfunnet, og ikke minst for egenverdet til den enkelte som per i dag står utenfor arbeids og samfunnsliv. Dette er de fleste enige om.

Det brukes allerede enorme ressurser på å løse disse utfordringene. Men kanskje er det ikke mere penger som er svaret? Kanskje det logiske svaret er samarbeid?

Utfordringen er at de forskjellige fagmiljøene prøver å løse krisene på egen hånd. Det gjelder både NAV, kommunene og fylkeskommunene.

Som offentlige aktører er de i familie, men evner i liten grad å samarbeide. En ganske dysfunksjonell, om enn ikke helt unormal familie, ville mange sagt.

De kommunalt eide arbeidsinkluderingsbedriftene er et godt eksempel på at familien er splittet, og at samarbeidet er dysfunksjonelt. Disse bedriftene er eid av kommunene, men drevet av statlige midler (NAV). NAV oppfatter arbeidsinkluderingsbedriftene som “sine” tiltaks-leverandører, men har per nå intet eierskap.

Kommunene på sin side har eierskap, men har begrenset mulighet til å bruke bedriftene. Årsaken er et kronglete anskaffelsesregelverk, og begrensninger i NAVs regelverk for hva disse bedriftene får lov til å gjøre.

Som en følge av dette blir arbeidsinkluderingsbedriftene oppfattet som et stebarn av både mor (kommunene) og far (staten). Det som antakeligvis er den offentlige familiens sterkeste fagmiljø, blir derfor litt oversett av begge “foreldrene”.

Arbeidsinkluderingsbedriftene står midt mellom kommunene, fylkeskommunene og NAV. De er allerede fremst i skoene i håndteringen av utenforskap og arbeidsinkludering. Arbeidsinkluderingsbedriftene er det eneste åpenbare svaret på en funksjonell og eksisterende plattform for å få den offentlige familien i gang med samarbeid.

Den offentlige familien må slutte å jobbe i siloer hvis vi skal løse fremtidens utfordringer. Vi bør se på mandat og rollefordeling, og sikre at ulike budsjetter, regler og retningslinjer inneholder oppfordringer og krav om samarbeid innad i «familien».

Mitt råd til politikerne er derfor: Pålegg den offentlige storfamilien å samarbeide om disse viktige utfordringene, og sørg for endringer i lover, budsjetter og mandater for å få dette til!

For av og til må også en dysfunksjonell familie komme sammen for å flytte de virkelig store steinene. Det er logisk!