Treffer på kraftproduksjon – bommer på samarbeid

I den nye handlingsplanen for natur (Meld. St. 35 (2023–2024), gir regjeringen tydelige signaler om at kraft og nett skal prioriteres. Det er svært viktig for å nå våre ambisiøse lavutslippsmål. Samtidig påpeker de at utbyggingen må skje så skånsomt som mulig. Det mener vi også er en selvfølge. Den viktigste negative påvirkningen på norsk naturmangfold er bit-for-bit-nedbygging av natur og andre arealendringer.

Kommunene sitter med nøkkelen til vår grønne fremtid. De har ansvar for over 80 prosent av arealbruken i Norge, og lokalpolitikerne må nå prioritere kraft og nett for å møte fremtidens energibehov. For å lykkes trenger vi modige politikere som tør å ta grep, samtidig som nasjonale myndigheter må gi tydeligere krav og insentiver for å fremme ny kraftproduksjon og bedre nettkapasitet.

Kommunene trenger nasjonal støtte for å ta kunnskapsbaserte beslutninger. Det gjelder ikke minst for omstridt vindkraft. Vi trenger regionale kompetansesentre som kan gi nøytral informasjon til kommunene i plan- og konsesjonsprosesser. Det er også ett av forslagene fra en ny rapport som Thema Consulting har laget på oppdrag fra Samfunnsbedriftene og flere bransjeorganisasjoner.

Rapporten viser også at man kan øke den lokale aksepten for vindkraft gjennom lokalt offentlig eierskap. Thema Consulting mener kommuner og fylkeskommuner må få økonomiske insentiver, for eksempel gjennom gunstige lån fra Kommunalbanken som gjør dem i stand til å delta på eiersiden i vindkraftverk. Hvis lokalsamfunnet sier ja til vindkraft, får de også en betydelig gevinst i eierskapet.

Det er ikke bare kraftproduksjon som trenger plass for å sikre en grønn omstilling. Vi må også sikre arealer til avfallshåndtering og gjenvinningsprosjekter. De kommunale avfallsaktørene spiller en avgjørende rolle for å nå målet om 65 prosent materialgjenvinning innen 2035. Det forutsetter en oppskalering av anlegg som kan håndtere for eksempel ettersortering, biogassproduksjon og deponier for miljøgifter. Det er overraskende at regjeringen overser denne type infrastruktur i sin ferske stortingsmelding.

Havnene er en annen kritisk infrastruktur som overses. Sjøtransport kan avlaste vei- og jernbanenettet og redusere behovet for store inngrep i naturen. I tillegg kan havner bli sentrale knutepunkt for den nye grønne industrien som vokser frem, og dermed bidra enda mer til bærekraftig utnyttelse av arealer.

Mye av infrastrukturen som skal bidra til grønn omstilling, vil kreve areal. Hvis vi skal ivareta naturen på best mulig måte, trenger vi lokalpolitikere som kan se utover egne kommunegrenser. Hvis flere kommuner går sammen om å bygge større anlegg, legger vi beslag på færre verdifulle naturområder. Det finnes mange eksempler der kommuner har delegert produksjon av tjenester til interkommunale selskaper med alt fra 2 til 50 eierkommuner. De har vist at stordriftsfordeler gir mer effektive og billigere tjenester. Samtidig vil større fagmiljøer gjøre dem bedre i stand til å utvikle innovative sirkulære løsninger som kreves for en bærekraftig fremtid.

I en tid med knapphet på areal, energi og kompetanse, burde det være en selvfølge å se på hvordan kommunene kan samarbeide mer. Likevel er ikke dette nevnt en eneste gang i en handlingsplan for naturmangfold. Det er direkte oppsiktsvekkende, og noe som både vi og naturen taper på.