Taushetsplikten for helsepersonell på krisesentre

– Det er mulig at dilemmaer knyttet til taushetsplikten for ansatt helsepersonell ved krisesentrene i praksis kun kan løses der og da, skriver advokat Elen Schmedling Gimnæs. Foto: Mart Productions

Skrevet av:

Elen Schmedling Gimnæs

Publisert:

3. april 2023

Etter tilbakemeldinger fra departement og direktorat er det fortsatt spørsmål knyttet til taushetsplikten for ansatt helsepersonell ved krisesentrene.

I 2018 fikk vi en henvendelse fra et interkommunalt krisesenter (IKS) om taushetsplikten for ansatte som har autorisasjon som helsepersonell.

Hvilken lov gjelder?

Konkret var spørsmålet om det var taushetsbestemmelsen i krisesenterloven § 5, jf. forvaltningsloven, eller om det er helsepersonelloven kapittel 5 som gjelder for disse ansatte, og i hvilke situasjoner de ulike reglene eventuelt gjelder.

Krisesenteret påpekte at det er viktig for ansatt helsepersonell selv å vite hvilke regler som gjelder når, fordi de ofte står i situasjoner der taushetsplikt vs. opplysningsplikt kan komme på spissen.

Helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt gjelder etter ordlyden for helsepersonell «når det ytes helsehjelp» og nærmere «når det utøves helsepersonellfaglige aktiviteter».

Uklare grenser - når ytes helsehjelp?

Krisesenterets kjernevirksomhet er imidlertid ikke å yte helsehjelp, men å gi et helhetlig tilbud til personer er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, herunder ha et midlertidig og gratis botilbud for disse.

Samtidig kan grensen mellom helsehjelp (slik lovgivningen definerer det) og annen hjelp ved krisesenteret av og til være uklar, og ulike former for hjelp kan ytes samtidig og være integrert.

Da er det ikke så enkelt å avklare hvilke regler om taushetsplikt som skal gjelde. Veilederen fra Bufdir ga etter vårt syn heller ikke fullgodt svar på problemstillingene.

Veileder til krisesenterloven

Samfunnsbedriftene (da KS Bedrift) videresendte derfor i november 2018 spørsmålet videre til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD).

Svar fra direktoratet

Henvendelsen har trolig blitt sendt litt frem og tilbake i forvaltningen. I februar i år fikk vi endelig et svar fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Vi gjengir den sentrale delen av svaret:

«I utgangspunktet er autorisert helsepersonell som er ansatt i offentlig forvaltning, men som jobber utenfor helseforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten, underlagt forvaltningslovens taushetsplikt og eventuell taushetsplikt hvis slik er gitt i særlovgivning. Dette er omtalt på Helsedirektoratets nettsider: § 21. Hovedregel om taushetsplikt - Helsedirektoratet.

Det vil for eksempel gjelde for ansatte i barneverntjenesten, Nav, PP-tjenesten eller politiet. Det samme vil også gjelde hvis helsepersonell er ansatt for å gjøre oppgaver etter krisesenterloven.

Krisesentrene gir sosialfaglig oppfølging og hjelp til selvhjelp, ikke helsehjelp, og det er taushetsplikten i krisesenterloven som i utgangspunktet gjelder. Derfor skal helsepersonell som jobber på krisesenter kontakte helsetjenesten/legevakt hvis beboere har behov for helsehjelp. Hvis helsepersonell, for eksempel i en akuttsituasjon, må yte helsehjelp, gjelder taushetsplikten som helsepersonell eventuelt i tillegg, på samme måte som om helsepersonell bistår med helsehjelp på fly eller andre steder.»

Fortsatt krevende spørsmål

Samfunnsbedriftene er usikre på om denne vurderingen gir en tilstrekkelig avklaring av spørsmålene. I situasjoner der det må ytes helsehjelp til beboere ved krisesenteret, vil det ifølge Bufdir være to regelsett som gjelder samtidig for dem som er helsepersonell.

I slike situasjoner kan det være en risiko for at det oppstår motstrid mellom reglene. Et eksempel kan kanskje være helsehjelp til barn som oppholder seg ved krisesenteret vs. begge pårørende/foreldrenes rett til eller behov for helseopplysninger om barnet.

Fagmyndighetene bør alltid søke å skape mest mulig klarhet i hvordan kryssende regler og hensyn skal håndteres. Det er likevel ikke alltid det lar seg gjøre å avklare mulig motstrid mellom reglene fullt ut på forhånd.

Det er mulig at dilemmaer for ansatt helsepersonell ved krisesentrene bare må løses i praksis der og da, ut fra en faglig og helhetlig vurdering av hva som etter opplysningene på det aktuelle tidspunktet er det beste og mest riktige å gjøre.

Det bør også dokumenteres skriftlig i etterkant hvordan slike saker/dilemmaer eventuelt har blitt vurdert ved krisesenteret.