Nok, rimelig kraft er umulig med dagens system

Strømprisutvalget, som regjeringen utnevnte i februar, har fått den umulige oppgaven å komme med en løsning på hvordan man bygger mer kraft og samtidig sikrer overskudd på kraft i et system der prising er basert på tilbud og etterspørsel. Skal vi komme oss rundt dette og få utbygging i det tempoet energikommisjonen legger opp til, må vi ha nye løsninger.

Det som markedet vanligvis ville løst over tid som følge av tilbud og etterspørsel, må løses mye raskere. Det krever politiske løsninger, og vi må betale for å få tiden ned, noe som jo også er en ting i et marked.

Forbrukerne ønsker ikke bare rimelige priser, men kanskje i enda større grad stabile kraftpriser. Det er også utbyggerne av ny kraft avhengige av, slik at man kan bygge ut fortere.

Det kan gjøres på flere måter.

Ett eksempel er bruk av langsiktige kraftavtaler med en fastsatt pris. Slike brukes mye av industrien.

Et annet er bruk av differansekontrakter som sikrer utbyggerne en fastpris i en periode. Ordningen funger slik at dersom markedsprisen havner over «fastprisen», får staten tilbake penger, mens om prisen ligger under, så dekker staten inn mellomlegget.

Dette har også EU foreslått som en av løsningene for å skaffe nok fornybar kraft. Vi i Samfunnsbedriftene Energi har spilt inn lignende løsninger til Strømprisutvalget. En slik ordning ønsker regjeringen å bruke på havvind.

Hvorfor vil ikke regjeringen gjøre det samme for å sikre nye kraftutbygginger på fastlandet?

Så langt har politikerne overlatt den herkuliske oppgaven å skaffe nok kraft til strømmarkedet alene. Ser man på utviklingen fra 2020 til 2023 har strømprisene sett ut som et jojo-triks fra 1990-tallet, med tidenes høyeste og laveste priser.

På samme tid har myndighetene skrudd kraftig til på skatteskruen. I våre øyne har de nedprioritert fornybarområdet, blant annet ved en beskatning som rammer fornybar hardere enn beskatningen av fossil kraft. Det er ikke holdbart og bidrar ikke til å nå klimamålene og det grønne skiftet.

Til innovasjon og ny teknologi er staten villig til hoste opp milliarder av kroner til risikoavlastende tiltak – nettopp for å dempe usikkerhet. Hvorfor vil den ikke gjøre det samme for å sikre den samfunnsviktige infrastrukturen som strømproduksjon er, og som «alle» er enige om at vi trenger mer av fremover?

Hva med den teknologien og innovasjonen som er avhengig av kraft for å utvikles?

Vel så viktig som kapital er å ha nok tilgjengelig kraft til å bygge ny, grønn industri. Den skal være bærebjelken for neste generasjons økonomi, på samme måte som kraft og industri har vært det siden Hydro åpnet sin første fabrikk på Rjukan i Tinn for over 100 år siden.

Energikommisjonen og bransjen har trykket på alarmknappen. Politikerne har nedsatt Strømprisutvalget. Det vil ikke gi oss en løsning med to streker under svaret, men kan gi oss et veikart. Til syvende og sist vil spørsmålet om hvordan vi sikrer nok kraft alltid bli en politisk beslutning.