NAV kan ikke løse utenforskapet alene

Arbeids- og inkluderingsdepartementet og NAV får flengende kritikk av Riksrevisjonen, som på eget initiativ har sjekket den arbeidsrettede bistanden som tilbys unge. Andelen unge på uføretrygd er doblet siden 2010, og andelen unge som står utenfor arbeid, utdanning og opplæring er tre ganger høyere i Norge enn gjennomsnittet i OECD.

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna har tidligere sagt at hun ønsker en målrettet innsats for å unngå at unge mennesker blir satt på sidelinjen med uføretrygd, og nylig kom arbeidsmarkedsmeldingen med nye tiltak som skal svare på dette.

Den store utfordringen er at Brenna og resten av regjeringen ensidig peker på NAV hver gang de skal løse utenforskapet. Selv ikke Riksrevisjonen har noen tro på dette, og slår fast at NAV både har begrenset kapasitet og dårlige systemer for å følge opp de unge.

Titusenvis av ungdom i utenforskap bruker ikke all tid og alle ressurser for å få en bekreftelse på at de er syke, slik at de kan få uføretrygd. De aller fleste vil tvert imot si at de bruker tiden sin på å bli så friske som mulig, men at de slåss mot et system som er basert på mistillit og fordommer.

De unge som er i ferd med å glippe ut av både arbeid og studier har sammensatte utfordringer. Da er det behov for tverrfaglighet og nærhet for å løse utfordringene, snarere enn et oppmøtetidspunkt hos en NAV-veileder som avkrever svar på hvorfor de ikke lykkes.

NAV bidrar til et inkluderende samfunn, et inkluderende arbeidsliv og et velfungerende arbeidsmarked. Men det finnes andre som jobber med nettopp inkludering i arbeidslivet – og som har andre verktøy enn NAV for å hindre at ungdom havner utenfor arbeidsliv og skolegang.

De kommunalt eide arbeidsinkluderingsbedriftene er representert i de fleste norske kommuner, og har arbeidsinkludering av utsatte grupper som profesjon. Hver dag jobber kommunene og disse bedriftene sammen med helseapparat, rusomsorg og tverrfaglige team for å gi folk i utenforskap en verdig hverdag tilbake.

Arbeidsinkluderingsbedriftene er godt rustet til å ta tak i utfordringen med økende utenforskap blant unge. De har nærhet til lokalmiljøet, tverrfaglig tilnærming, profesjonalitet og – kanskje viktigst – lang erfaring med å hente folk tilbake fra utenforskapet.

Hvis kommunene får midler til å utvikle tjenestene for denne utsatte målgruppen, vil de kunne legge til rette for et tett og sømløst samarbeid med sine egne arbeidsinkluderingsbedrifter. Det kan også skje i samarbeid med NAV, men samarbeidet bør favne bredere enn i dag. Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier rett ut at tiltakene hos NAV ikke er tilpasset målgruppen, og da er det behov for å tenke nytt. Det viktigste er at de unge føler at de blir sett som enkeltindivider med ulike utfordringer, og ikke som en lang rekke med enkeltproblemer som skal løses.