Natur- og klimakrisen krever kommunalt samarbeid

Det er et stort strekk i laget blant Norges 357 kommuner. En norsk gjennomsnittskommune har 15.000 innbyggere, og skal sørge for at lokalbefolkningen har effektive og bærekraftige tjenester innen blant annet vann og avløp, brann og redning, avfall, havn og energi.

Mange kommuner har valgt å delegere tjenestene til kommunalt eide selskaper, ofte gjennom interkommunale selskaper (IKS) med alt fra 2 til 50 eierkommuner.

Samfunnsbedriftene organiserer nær 600 slike selskaper, og har lenge hevdet at slike selskaper kan spille en betydelig rolle i den grønne omstillingen.

Nå har også Naturrisikoutvalget kommet til samme konklusjon. I sin utredning «I samspill med naturen» trekker de fram interkommunalt samarbeid som et viktig verktøy i kampen for å redusere naturtap.

Interkommunalt samarbeid innebærer etablering av færre og mer effektive anlegg, siden man ser helhetlig på en større region. Det vil også gi bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur der det ikke er nødvendig å bygge ny.

Selskapene kan håndtere større volum, og dermed skape mer lønnsomme sirkulære verdikjeder. Kostnadseffektiviteten vil også gi lavere kommunale gebyrer for innbyggerne. I tillegg til mer forsvarlig bruk av arealer, vil større virksomheter gjøre det lettere å bygge opp og beholde nødvendig kompetanse og ressurser. Det er nødvendig for å møte klima- og naturkrisen i kommuner over hele landet.

Det finnes mange effektive interkommunale selskaper, ikke minst innen renovasjon.

BIR AS er ansvarlig for avfallshåndtering for mer enn 386.000 innbyggere i ti vestlandskommuner. De skal bygge Vestlandets første biogassanlegg på Voss for behandling av matavfall fra husholdninger. Det er et godt sirkulærøkonomisk tiltak som gir god klimaeffekt, mer miljøvennlig biogass inn i energimiksen, og bedre utnyttelse av matavfallet.

Et annet eksempel er Veas, som renser avløpsvannet fra over 800.000 innbyggere i Oslo, Asker, Bærum og Nesodden kommuner. På veien henter de ut ressurser fra avløpsvannet, som blir til fjernvarme, gjødsel og biogass.

Det er langt færre interkommunale selskaper nordover i landet, men potensialet er like stort. Rå Biopark AS representerer det største miljøsamarbeidet i nord, der 41 kommuner etablerer et felles biogassanlegg. Det viser at det er mulig å få til brede samarbeid også i Nord-Norge, som har ekstra utfordringer med store avstander og spredt bebyggelse.

I tillegg til samarbeid om anlegg og infrastruktur, mener vi at det er behov for mer samarbeid med interkommunale planprosesser for å begrense naturtap. Det er ingenting som hindrer at kommuner kan formalisere sitt planarbeid gjennom et interkommunalt selskap.

I Norge står tanken om generalistkommunen sterkt, og vi mener man bør vurdere et lovkrav som sier at kommuner skal ivareta regionale hensyn og vurdering av naturtap i forbindelse med planprosesser.

De kommunalt eide selskapene er klare til å ta en større rolle i den grønne omstillingen. Men det vil kreve tydeligere krav og incentiver fra sentrale politikere, og vilje til samarbeid og mer regional tankegang hos lokale politikere. Det er først da vi kan få en bedre arealbruk, bedre tjenester og en tilpasning til natur og klima som den grønne omstillingen krever.