Næringsministeren må se på eget selskap

Industri og næringsliv får nå endelig en strømstøtteordning på plass. Men den varer kun frem til nyttår. Deretter dreier det seg utelukkende om fastprisavtaler.

Foreløpig lar fastpristilbudene vente på seg, selv om regjeringen nå har kommet med flere positive oppklaringer. Næringsminister Jan Christian Vestre har ved flere anledninger pekt på at regjeringen nå har fulgt opp ønskene fra kraftbransjen, slik at de skal kunne tilby fastprisavtaler både til næringsliv og husholdningskunder.

Nå rasler Vestre med sabelen. Han etterlyser handling fra bransjen og antyder at dersom produsentene ikke følger opp, så må regjeringen ta ytterligere grep for å få i gang konkurransen på tilbud av fastprisavtaler. Samtidig minner han om at det dreier seg om offentlig eide selskap.

Hva han tenker på når det gjelder «ytterligere grep», sier han ikke noe om. Men da melder det seg raskt et åpenbart spørsmål. Hvis Vestre mener det er ufint av kraftprodusentene å drøye med tilbudene, hvorfor instruerer han da ikke statens eget selskap, Statkraft, i første omgang?

Vestre peker på de kommunalt eide kraftselskapene og viser til at de skal kjenne sin besøkelsestid. Men hva med det statlige selskapet?

Statkraft har allerede mange løpende langsiktige avtaler med industrien, såkalte PPAer. Riktignok varsler selskapet at de sammen med Fjordkraft vil samarbeide om å selge fastprisavtaler til kunder i bedriftsmarkedet fra nyttår, men fortsatt er det ingen avtaler som ligger på bordet. Spenningen er jo da til hvilken pris de vil kunne tilby avtalene på 3, 5 og 7 år.

Vi forstår at det er administrasjonen og ikke eierne i Statkraft som skal gjøre disse vurderingene og ta beslutninger knyttet til drift og avtaler. Når statsråden nå peker på de kommunalt eide selskapene og argumenterer med nettopp at de er kommunalt eide, så vil det være naturlig at Statkrafts eier også instruerte sitt selskap til å handle slik eier ønsker – nemlig å tilby fastprisavtaler til en pris som næringsministeren ønsker seg.

Vester peker på at konkurransen på fastprisavtaler må komme i gang nå som regjeringen har besluttet at selskapene vil betale grunnrenteskatt for faktisk pris på kontrakten og ikke spotpris, og i tillegg har gjort avklaringer rundt påslag.

Forskriften lar imidlertid fortsatt vente på seg, og den samme Vestre nærmest daglig lovet at det kun er detaljer igjen og at den straks er klar. Så lenge ikke forskriften er klar, drøyer kraftselskapene. Det må næringsministeren ha forståelse for.

I statsbudsjettet legges det opp til at det skal tilbys fastprisavtaler på 3, 5 og 7 år. Det tror vi er alt for lange kontrakter, og vi vet at markedet etterspør kortere tidsperspektiv. Næringsministeren mener det her må tilbys priser på mellom 0,5 og 1 NOK/kWh. Hvor han tar dette fra er ukjent for oss.

Ja det vil komme fastprisavtaler, men lite tyder på at det vil bli til den prisen Vestre ser for seg. Forventningene på prisen de nærmeste tre årene i Sør-Norge ligger på rundt 130 øre/kWh. I det vi runder halvveis i november er spotprisene lave, ja nærmest under det normale for årstiden. Men fremtidskontraktene holder seg høyt og usikkerheten er betydelig. Dermed er også risikoen høy.

Produsentene kan rett og slett ikke gå ut og forhandle om avtaler når risikoen er så stor. De kan rett og slett ikke handle på en måte de ikke finner økonomisk forsvarlig.

Det tviler vi også på at Statkraft kommer til å gjøre. I hvert fall ikke til de prisene Vestre antyder. For som bransjeaktørene for øvrig, er Statkraft markedsorientert. Underprising vil i det lange løp ikke være bærekraftig på noen som helst måte. Det vil ikke stimulere til sparing å tilby avtaler til en pris langt under det markedet priser kraften til, og det vil ikke innby til utbygging av mer ny fornybar energi.