Kvalitet på beredskap er viktigere enn organisering

Brannsjef Tom Ragnar Pedersen i Røst kommune skriver i Kommunal Rapport 20. april at det bør legges opp til en større fleksibilitet i lov- og forskriftsverk for brann- og redningstjenesten. Han mener det bør stilles mindre krav til brannberedskap og forebyggende arbeid i mindre kommuner med færre ressurser.

Vi er enige i at det er behov for å se på hvordan norske brann- og redningstjenester er organisert. I det pågående arbeidet med en ny stortingsmelding om brann- og redningstjenesten, går man nettopp gjennom organisering, struktur, oppgaver, kompetanse og finansiering. Målet er en lokalt eid og forankret brann- og redningstjeneste som er tilpasset framtidens utfordringer.

Under arbeidet med stortingsmeldingen har Samfunnsbedriftene og Fagforbundet flagget et behov for heltidsledelse og mer samarbeid på tvers av kommunegrensene for å løse både dagens og framtidens utfordringer. Vi har vært tydelige på at kvaliteten på tjenesten må være det viktigste, og at organiseringen er et middel for å nå dette målet.

I Norge er det bred enighet om at man skal ha tilgang til samme kvalitet på tjenester uansett hvor man bor. Det ble bekreftet da Generalistkommuneutvalget for kort tid siden overleverte sin rapport. Et krav om like tjenester må i høyeste grad omfatte en så kritisk funksjon som brann og redning. Derfor mener vi både store og små kommuner må samarbeide hvis det er nødvendig for å sikre kvaliteten.

Pedersen frykter en utvikling mot store teknokratiske selskapsstrukturer fjernt fra både befolkning og politisk kontroll. Det er en ærlig sak, men vi mener frykten er ubegrunnet.

I Norge har vi både mindre og større brannsamarbeid. Det varierer fra små interkommunale selskaper som Fosen brann- og redningstjeneste og Setesdal brannvesen, opp til Rogaland brann og redning som dekker en stor region. Fellesnevneren er en merverdi av å samarbeide i stedet for å drive hver for seg. Selskapene styres etter samme lover og regler som brann- og redningstjenesten på Røst og i Bergen – bare for å ta to eksempler der brann og redning er en del av den ordinære kommunale virksomheten.

Interkommunale samarbeid er ikke sentralisering. Regelverket krever at beredskapsressursene er til stede lokalt hvor folk bor og ferdes, og det er klare krav til blant annet responstid og størrelse på vaktstyrke. Samhandlingen handler om profesjonalisering for å sikre en like god tjeneste over hele landet. Folk skal være trygge på at beredskapen er like nærme – eller nærmere enn før.

Brannsamarbeidet i Rogaland spenner fra Stavanger med over 130.000 innbyggere til Kvitsøy med 531. Begge kommuner ser nytten av å være en del av større samarbeid, og begge steder beholder beredskapsressursene lokalt. Gjennom god og aktiv eierstyring av det interkommunale selskapet, har også begge folkevalgt innflytelse over sitt eget selskap.

Det er fortsatt folkevalgte politikere som skal styre brann- og redningstjenesten i Norge. Det gjør de gjennom å lage lover og sette krav som både etater og selskaper må følge. Og det gjør de gjennom drift av etater eller aktiv eierstyring i selskaper. Uansett organisering, er kvaliteten det viktigste. Ønsket om å opprettholde små enheter kan ikke være et argument for å godta en lavere kvalitet på brann- og redningstjenesten.