Kommunene tvinges til lovbrudd

ENDRING: Hvis det ikke kommer endringer, ryker både målene for materialgjenvinning og håpet om å nå FNs bærekraftsmål, skriver Svein Kamfjord. Foto: Jill Johannessen

Skrevet av:

Svein Kamfjord

Publisert:

20. juli 2022

Hvis produsentene ikke tar sitt ansvar for avfallet, ryker både målet for materialgjenvinning og håpet om nå FNs bærekraftsmål. Og kommunene må leve med en fot på utsiden av loven, skriver Svein Kamfjord i denne kronikken.

Ordningen med produsentansvar skal sørge for at produsentene tar regningen, også når produktene blir avfall. Får de snike seg unna, må innbyggerne ta regningen. Det gjør kommunene til lovbrytere.

Formålet med produsentansvar er bedre avfallshåndtering, mer miljøvennlige produkter og økt materialgjenvinning. Produsent og importør har ansvar for sine produkter gjennom hele livsløpet – også når de blir avfall.

Målet er at produsentene vil lage og importere bedre produkter som er lettere å ombruke, reparere eller materialgjenvinne. Det legger til rette for en sirkulær økonomi der materialer forblir i et kretsløp, og det gir mindre avfall som må sendes til forbrenning eller deponi.

Tanken bak ordningen er god, men utførelsen står til stryk. Dårlig utformede forskrifter og total mangel på kontroll gjør at produsentene sniker seg unna ansvaret. Dermed skyves regningen i stedet over på avfallsgebyret til innbyggerne.

Fram til nå har Miljødirektoratet sagt ok til å lempe kostnadene over på kommunene. Da må kommunene sende regningen videre til innbyggerne gjennom økt avfallsgebyr. Det er brudd på flere lover og regler, ifølge jussprofessor Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo.

Ulovlig subsidiering

Hjelmeng sier at det er ulovlig subsidiering av produsentene når kommunene overtar kostnader som næringslivet skulle betalt. Det strider med statsstøtteregelverket, og bryter også regelverket for selvkost.

I tillegg brytes prinsippet om at forurenser skal betale, som produsentansvar bygger på. Det er derfor en inkonsekvent gjennomføring av produsentansvar som virkemiddel. Praksisen vil ifølge jussprofessoren være brudd på EØS-avtalen.

Dermed sitter vi med en ordning for produsentansvar som undergraver Norges muligheter til å nå klimamål og bli et lavutslippssamfunn. Samtidig gjøres kommunene til lovbrytere.

Man kan spørre hvordan dette kan skje, når intensjonen bak ordningen er at produsentene skal ha det økonomiske ansvaret for avfallshåndtering av sine produkter. Svaret er sammensatt, men kort fortalt har dagens regelverk så mange hull at det gir produsentene flust av muligheter til å skyve kostnadene over på kommunene.

Overlatt til seg selv

For eksempel krever ikke regelverket at alt som sorteres ut av kommunene, må hentes. I stedet har produsentene prosentmål for materialgjenvinning. Når deres kvote er fylt, har de ingen grunn til å hente resten.

Sommeren 2020 medførte dette at flere kommuner ble overlatt til seg selv med å behandle all innsamlet plast. Produsentene ville ikke hente mer, og kommunene ble sittende med en regning de ikke skal ha.

Når systemet fungerer dårlig, blir også effekten dårlig. Om lag halvparten av plastproduktene som sendes ut i markedet, er det ikke mulig å materialgjenvinne. De må forbrennes. Og når produsentene slipper å betale for dette også, undergraves insentivene til å sørge for at de lager noe som kan materialgjenvinnes. Da fortsetter strømmen av dårlige og ikke-gjenvinnbare produkter ut i markedet.

Totalt sviktende tilsyn

Og som om det ikke var nok med dårlig utformede regler, bidrar myndighetene med totalt sviktende tilsyn og kontroll, slik at dette har blitt et eldorado for forurensende gratispassasjerer.

Det er lov å håpe på bedring. Miljødirektoratet jobber for tiden med å utforme fremtidens ordninger for produsentansvar. De skal levere sin innstilling til Klima- og miljødirektoratet før sommerferien. En av forutsetningene er fortsatt at kostnadene skal betales av produsenter og importører, ikke av innbyggere eller kommuner.

Derfor er det urovekkende at Miljødirektoratet mener at vi skal beholde dagens system med «forhandlinger» mellom kommunene og produsentene om hvilke kostnader som skal dekkes. Det skulle være unødvendig i en situasjon hvor det fulle ansvar er lagt til produsentene.

Løsninger

Fortsetter direktoratet sin kurs, åpner de for å gi produsentene fortsatt makt til å kunne diktere hva de selv vil betale, og hvor mye de vil gjøre for miljøet. Det kan vi åpenbart ikke lene oss på.

Vi har foreslått løsninger for miljømyndighetene en rekke ganger, og gjentar dem gjerne:

Vi trenger en uavhengig tredjepartsberegning av selvkost i regi av Miljødirektoratet for avfallet som er underlagt et produsentansvar. Det må også sikres at produsentene betaler for produkter som må forbrennes.
Vi trenger et krav om henting av alt utsortert avfall når kommunene ber om det.
Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna. Det må koste mer å jukse.

Hvis det ikke blir gjort endringer, vil det åpenbart svekke innbyggernes vilje til å bidra til en sirkulær økonomi. Da ryker ikke bare målene for materialgjenvinning – da ryker også håpet om å nå FNs bærekraftsmål. Og kommunene må fortsatt leve med å ha en fot på utsiden av loven.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Kommunal Rapport.)