Kan han berge strømprisen og hindre kraftmangel?

Spørsmålet er om Energikommisjonen 1. februar legger frem den planen vi trenger for å unngå kraftunderskudd. Og blir forslagene noe det går an å samle et bredt politisk flertall bak?

Nylig kunne vi se at energiministeren sammen med LO og NHO var enige om at svaret på våre utfordringer er mer produksjon av kraft og mer nett for å flytte kraften til rett sted og tid. Nå sitter mange med forventninger om at Energikommisjonen skal gi oss oppskriften vi må følge for å nå målet.

Kommisjonen fikk så sent som i februar i fjor i oppdrag fra regjeringen å se på nær sagt «hele energisystemet» fremover. Kommisjonen skal vurdere alt fra energimarkedene og forsyningssikkerhet til interessekonflikter og forbruk- og tilbudssiden i kraftsystemet. Ikke minst skal den kartlegge og foreslå økt energiproduksjon.

Det haster, for vi styrer mot et underskudd både i energi- og effektbalanse. Kanskje allerede ifra 2027, ifølge Statnett. I sin analyse viser de til at forbruket forventes økt med 24 terawattimer (TWh) frem til 2027, mens kraftproduksjonen i samme periode forventes økt med rundt seks TWh. Dagens overskudd forsvinner og i tillegg vil Sør-Norge få et kraftunderskudd på syv TWh, og hele Norge et underskudd på totalt to TWh. I tillegg ser forbruksveksten ut til å eksplodere frem mot 2050.

Det haster altså med å få på plass mer kraftproduksjon – og det tar tid å bygge.

Alle som har prøvd å planlegge noe vet at man må gjøre de riktige grepene til rett tid. Hvis du inviterer til bryllup må du sørge for å ha nok stoler før gjestene kommer, ikke telle opp i ettertid akkurat hvor mange du trenger. De fleste er også enige om at det er lurt å ha nok mat og at det er bedre at gjestene har litt for mye å spise enn litt for lite. Samtidig må de ikke få altfor mye å drikke. Klarer man å fintune dette, blir festen en suksess.

Der vi er nå, ser det ut som vi har invitert alle vi kjenner på fest, men uten at vi har noen aning om hvor vi skal være, hvor mye mat vi trenger, eller hvordan vi skal få tak i stolene som gjør at gjestene ikke blir sittende på gulvet. Kort sagt, hvis gjestene dukker opp er det duket for katastrofe.

En klar plan på hvordan dette skal løses, håper vi kommisjonens leder, professor Lars Sørgard, og resten av Energikommisjonen vil presentere. Hovedspørsmålet er riktignok ikke relatert til de energirelaterte spørsmålene, men om Kommisjonen i det hele tatt vil klare å mene noe konkret – tatt i betraktning av deres heftige mandat og knappe tidsramme.

Får vi løsninger som kan redde Norges energipolitiske fremtid?

Ingen ønsker å havne i en situasjon som britene nå har fått smake på, der husholdninger må rasjonere, eller skru strømmen helt av i perioder. Forstår politikerne hvor dette bærer og hvor alvorlig situasjonen er?

Det siste Norge trenger er enda en rapport som ikke byr på større tiltak for å snu situasjonen. Utvalg, rapporter, veikart og intensjonsavtaler har vi nok av. Allerede nå er det varslet at det vil bli nedsatt enda et utvalg når Energikommisjonen har levert sitt arbeid. Det utvalget skal se på prisdannelsen.

Energipolitikk er fullt av interessemotsetninger som gjør den til et politisk minefelt. Politikere kvier seg nok for å ta vanskelige valg, i frykt for stormen av negative velgerreaksjoner.

Konsekvensene av at vi ikke fikk til en vindkraftutbygging i 2019, betaler vi prisen for nå. Vi kan spørre oss om motstanden blant folk den gang er verre for politikerne en opprøret mot strømprisen.

Vi trenger politikere som tør å se det lange bildet sammen med det korte. Og vi har ikke tid til å utrede oss inn i neste krise.

Norges energibalanse er i ferd med å tippe feil vei. Og det holder ikke å være i balanse, for da havner vi straks i dagens situasjon. Vi trenger kraftoverskudd. For å sikre oss det må vi legge en helhetlig energiplan som setter tydelige mål for kraftproduksjonen sett opp mot forventet forbruk. Samtidig må det befestes større kontroll over tilbudssiden.

Når det er knapphet og kø, må vi faktisk prioritere. Myndighetene må prioritere.

Vi kan ikke lenger la alle strømkrevende prosjekter få tilgang til så mye strøm de ønsker, hvis det betyr at vi samtidig setter vår nasjonale kraftbalanse i fare. Det har vi hverken nok kraft eller strømnett til.

Vi må få på plass kriterier som er forankret i beslutningssystemet og ikke bare regjeringens planer, slik at strømmen først går til de beste samfunnsmessige prosjektene.

Energikommisjonen har helt sikkert sett de samme tegnene, og de burde dele vår oppfatning om at landet trenger en nasjonal energiplan. Likevel har vi ikke de store forventningene til 1. februar og det som blir presentert, men håper vi tar feil og at Sørgard blir husket som «mannen med en nasjonal energiplan».

Og dersom han har planen, har vi politikere i regjering og på Stortinget som legger kjepphester til side og følger opp?