Hva skal kommunene leve av etter vannkraften?

I dag har norske kommuner nesten ingen muligheter til å skaffe seg ekstra inntekter. For de fleste er skatt og overføringer fra staten hovedkildene. Mange kommuner har likevel store inntekter gjennom eierskap i kraftverk, siden vannkraft hovedsakelig eies av kommuner, fylkeskommuner og staten.

I vinter konkluderte Energikommisjonen med at vi trenger 40 terawattimer (TWh) ny produksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft fram mot 2030. I tillegg kommer ønsket om 20 TWh energieffektivisering. I dag ligger det årlige norske energiforbruket på om lag 140 TWh.

Siden Energikommisjonen leverte sin rapport, har vi hatt mange diskusjoner om kommunenes andel av skatten på anleggene. Men hvor ble det av debatten om eierskapet? Da vannkraften sikret oss fornybar energi, var det en selvfølge at kommunene skulle sitte i førersetet. Men hvor er kommunene når vi nå må gjøre et nesten like stort løft?

Solkraft og vindkraft på land er desidert billigst å bygge ut, og vil derfor gi billigst kraft til kommuner, industri og forbrukere. Både Energikommisjonen og strømprisutvalget regner med at kraftprisen kommer til å ligge på en høyere normal framover. Det betyr god inntjening i lokale kraftprosjekter.

Ved å initiere egne kraftprosjekter, har kommunene en mulighet til å redusere kraftprisen og egne kostnader. I tillegg blir de sittende på begge sider av bordet, ved at de får inntjening gjennom både eierskap og skatteinntekter. Mange kommuner har sett med misunnelse på kraftkommunene og tenkt at det er synd at de selv ikke har vannkraft. Nå kan de fleste selv velge bli en kraftkommune!

Vi trenger ikke se langt utover egne landegrenser for å hente inspirasjon. I Finland eies store vindkraftregioner av kommuner og fylkeskommuner i Mankala-modellen. I dag sørger samarbeidet for omtrent halvparten av det totale finske energiforbruket. I Danmark måtte vindkraftaktører fram til 2020 legge ut inntil 20 prosent av prosjektene for lokalt oppkjøp for å skape bedre tilhørighet og mindre motstand. Det er interessant å merke seg fra et land som i fjor satte ny rekord der smått utrolige 60 prosent av kraftforbruket kom fra vind- og solkraft.

Denne måneden kunne de tre kraftselskapene Dalane Energi, Hå Energi og Vidju fortelle at de i fellesskap har dannet solkraftselskapet Skoll, som satser på lokal verdiskaping og grønn energi. Burde flere kommuner og kommunale kraftselskaper gjøre det samme? Burde Kommunalbanken brukes til å løfte flere slike prosjekter? Det finnes helt sikkert mange modeller som bør diskuteres.

Samfunnsbedriftene mener at det er viktig å løfte debatten om eierskap til framtidig kraft, og vi arrangerer en egen debatt om dette under Arendalsuka i august. Dit har vi invitert både olje- og energiminister Terje Aasland og stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski (SV) og Nikolai Astrup (H). Vi ser mer enn gjerne at både KS og kommunene viser større interesse og deltar i debatten.

Vi vet hvilken gullgruve det var å la inntektene fra vannet tilfalle fellesskapet. Mange sterke lokalsamfunn er bygget nettopp på tilgang til kraft, og velferden i disse kommunene bærer ofte preg av det. Hvorfor skulle ikke dette også gjelde vind- og solkraft? Om vi har lært noe om kraft og velferd i nyere historie, så er det at kommunene igjen burde ta førersetet for det neste løftet i norsk kraftproduksjon.