Produsentansvar fungerer ikke:

Du får milliardregningen når plastsynderne sniker seg unna

Myndighetene burde ha ryddet opp i produsentansvarsordningene, men de ser en annen vei, skriver Svein Kamfjord i denne kronikken. Bildet er fra plastsortering ved Romerike Avfallsforedling (ROAF). Foto: Jill Johannessen

Skrevet av:

Svein Kamfjord

Publisert:

10. mai 2023

Norske innbyggere må hvert år betale en helt unødvendig milliardregning. Hvorfor? Plastprodusentene vil ikke betale det de skylder, og myndighetene mener det er greit at regningen sendes videre til deg.

Vi liker å tro at lover og regler bidrar til at Norge når sine klimamål, og vi applauderer når politikerne sier at forurenser skal betale. Men i praksis er regelverket en sveitserost med store hull som gjør at miljøsynderne kan snike seg unna ansvar og økonomiske forpliktelser.

I Norge har vi et produsentansvar, som blant annet gjelder plastemballasje. Det innebærer at produsenter og importører har økonomisk ansvar også når deres produkter blir avfall. I Norge er det kommunen som sørger for henting av plast og så skal systemet fungere slik at det er plastprodusentene som betaler for denne jobben.

Vinning trumfer samfunnsansvar

Tanken er at det skal straffe seg å selge skrot som ikke kan materialgjenvinnes, men som i stedet må brennes. Når produsenter og importører får et økonomisk ansvar for plastavfall, vil de ta miljøvennlige valg og lage bedre produkter og emballasje som reduserer mengden avfall.

Men, så lenge produsentene kan snike seg unna det økonomiske ansvaret, forsvinner også motivasjonen til å være miljøvennlig. Økonomisk vinning har ofte en lei tendens til å trumfe samfunnsansvar.

Dermed forblir plastproblemet like stort, og kommunale avfallsselskaper må fortsette å hente inn ti-tusenvis av tonn med uren og miljøskadelig plast som må brennes. Når produsentene ikke vil betale, er det kommunene som blir sittende igjen med en regning på over en milliard kroner i året. Dette er et konservativt anslag, og vi snakker fortsatt bare om plastemballasje. Det finnes også produsentansvar for EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer. Regelverket er ikke vanntett der heller.

Når plastprodusentene ikke vil ta regningen, har ikke kommunene annet valg enn å legge den økte kostnaden på avfallsgebyret som innbyggerne betaler. Det smått utrolige er at innbyggerne dermed må betale dobbelt, siden produsentene allerede har lagt på prisen på produktet for å ta høyde for avfallsregningen. Dermed betaler du både når du kjøper produktet, og deretter gjennom et høyere gebyr fordi produsenten sniker seg unna ansvaret.

Bukken og havresekken

Myndighetene burde selvsagt ha ryddet opp i dette, men de ser en annen vei. De vil ikke finne ut hvor mye plast og plastemballasje som faktisk blir solgt i Norge. Og de vil heller ikke beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne plasten. De sier produsentene skal beregne dette selv. Det er å sette bukken til å passe havresekken.

Samfunnsbedriftene er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper, og organiserer dermed de kommunale avfallsselskapene som blir sittende igjen med regningen. Vi mener myndighetene bryter EØS-reglene når det ikke er forurenser som betaler, og mener det er ganske enkelt å sørge for at regningen ender hos produsentene:

Vi må fjerne produsentenes mulighet til å sette prislappen selv, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.
Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.
Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det. Kommunene skal ikke sitte igjen med enorme mengder plastemballasje som er sortert ut.