Byråkratiet forsterker utenforskapet

Dette handler om tilrettelagt arbeid, og hvordan én enkelt bokstav kan sørge for at politiske visjoner blir feiltolket av byråkratiet på en måte som gjør at ressursene går til en helt annen målgruppe. VTA-S og VTA-O høres tilforlatelig likt ut, men for menneskene det gjelder er det et spørsmål om å få en sjanse eller å bli satt helt på sidelinjen.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for å hjelpe personer med varig nedsatt arbeidsevne og stort behov for bistand til å fungere i jobb. Målet er å gi målgruppen meningsfylt arbeid og inkludering i arbeidslivet. Politikerne har vist vilje til å satse på slike tiltak, men når byråkratiet skal administrere ressursene, kan det gå galt.

VTA består nå av to typer tiltak. De har ulike innretninger, prislapper og målgrupper.

VTA-S står for varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet. Det er et tiltak som i sin tid ble etablert for at psykisk utviklingshemmede skulle ha en jobb i hjemkommunen sin når de flyttet ut av sentralinstitusjonene på 1990-tallet. Det ble derfor etablert vekst- og arbeidsinkluderingsbedrifter i hele landet. Disse har til felles at de tilbyr gode og varige arbeidsplasser, gir personlig utvikling og læring, og sørger for individuell tilpasset oppfølging for å fungere i jobbhverdagen.

VTA-O står for varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Dette er en moderne avlegger av VTA, og betyr at folk jobber i vanlige bedrifter i stedet for skjermede virksomheter. Dette er i tråd med «arbeidslinja», som mener at næringslivet er den mest effektive arenaen for overgang til ordinært arbeid. Samtidig er det billigere, og det gis mindre eller nesten ingen oppfølging. Et byråkrati som har fått oppdrag om å bygge opp under arbeidslinja, vil oppfatte dette som et praktfullt Kinder-egg!

Men er det egentlig det?

Som jeg har antydet er det langt større forskjell på disse tiltakene enn den ene bokstaven. De som får innvilget VTA-O, er nemlig en helt annen målgruppe enn de som får tilbud om VTA-S. De har bedre funksjonsevne og trenger mindre oppfølging. Den opprinnelige intensjonen med VTA var å hjelpe de som faktisk trenger tett oppfølging.

Min påstand er at de som får VTA-O strengt tatt kunne fått et marginalt lønnstilskudd i stedet. Da hadde det blitt enda billigere. Oppfølging får de svært lite av gjennom dagens ordning, noe tiltaket bærer preg av. Folk blir som regel bare på arbeidsplassen i 3-4 år før de faller fra.

Den opprinnelige målgruppa for VTA har derimot fått det langt vanskeligere, siden det knapt kommer nye tiltaksplasser til dem. Den normale ventetiden på VTA-S er nå et sted mellom 7 og 10 år, og den ensidige prioriteringen av VTA-O gir lite håp om bedring.

I statsbudsjettet for 2024 peker politikerne på en prioritering av VTA-S. Dessverre ser ut til at byråkratiet i mange fylker oversetter dette til ingen – altså NULL nye plasser i VTA-S – i sin iver etter å følge arbeidslinja og sørge for at flere kommer på tiltak for pengene.

Det var vel ikke det politikerne trodde de bevilget penger til. Eller var det det?