Avfallspolitikk må treffe de som har makt til å endre produkter

I Altinget 7. februar støtter Anne-Marit Post Melbye fra Zero SVs representantforslag på Stortinget om å utvide CO2-avgiften på avfallsforbrenning til også å omfatte en restavfallsavgift.

Samfunnsbedriftene støtter intensjonen i Zeros innlegg, men mener forslaget vil ha utilsiktede fordelingseffekter og bidra til å forsterke eksisterende skjevheter i den norske avfallspolitikken.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs representerer de som samler inn og sorterer husholdningsavfallet til norske innbyggere, før det blir hentet og sendt videre til materialgjenvinning eller energiutnyttelse i forbrenningsanleggene. Våre medlemmer er kommunale bedrifter og etater som utfører lovpålagte oppgaver på vegne av alle landets kommuner.

Ved innføring av avgift på alt restavfall vil hele regningen for CO2-avgiften kun flyttes ett ledd lenger tilbake i kjeden, og treffe de kommunale avfallsbedriftene som har et lovpålagt ansvar om å samle inn avfall fra husholdningene. Denne avgiften vil kommunene igjen måtte dekke inn som selvkost. I praksis betyr det høyere renovasjonsgebyrer for innbyggere.

Vi tror ikke økte gebyrer for noe innbyggeren selv opplever å ha lite kontroll over, er måten å få folk med seg i klimakampen. Da vil det være riktigere å gi innbyggeren valg, og det valget må vi få når vi går i butikken som forbrukere.

Kommunene har allerede fått strenge utsorteringskrav, og de er strengere enn næringslivet for det samme avfallet. Videre fører mangelfull kostnadsdekning og grunnleggende feil i innrettingen på produsentansvarsordningene til at de kommunale avfallsselskapene tar milliardregninger for avfallsbehandlingen som de ikke burde hatt.

En restavfallsavgift vil bare forsterke denne skjevheten ytterligere. Samtidig gjør den lite for å fikse underliggende problemer i norsk avfallspolitikk: Det er for billig og enkelt å sette dårlige og kortlivede produkter som er direkte uegnet for materialgjenvinning, på markedet.

Skal vi redusere avfallsmengder og øke utsortering og materialgjenvinning av avfall, så må det grunnleggende på plass først. Først må politikerne fikse produsentansvaret ved å sørge for at produsentene tar den fulle kostnaden for nødvendig håndtering av deres avfall. Vi må innføre en «henteplikt» som sørger for at alt kommunene sorterer ut, blir hentet av produsentene.

Det å stadig legge alle virkemidler ett sted i verdikjeden, på kommunene, har begrenset effekt. Økt proveny fra en restavfallsavgift vil da framstå som en ren overføring av midler fra kommune til stat. En overføring kommunene igjen vil måtte dekke inn ved hjelp av økte renovasjonsgebyr.

I tillegg til å sørge for riktig plassering av kostnader i produsentansvaret, så vil et mer treffsikkert virkemiddel være å ilegge avgift på de som kan påvirke mengde og sammensetning av avfallet.

Det kan gjøres i form av materialavgifter. Produsenter og importører av plast og tekstilprodukter er de som har størst påvirkningskraft på hvilke produkter som settes på markedet, og som senere må behandles i et avfallsanlegg. Slik innretting samsvarer også med forurenser betaler-prinsippet, som skal være førende for norsk avfallspolitikk.

Hele verdikjeden må involveres i endring. Det er viktig, både prinsipielt og i forhold til effektiv virkemiddelbruk. Virkemidler må treffe de med makt til å endre produktene, slik at de kan ombrukes, repareres eller til slutt materialgjenvinnes.